Fredsfyrsten

· Skildu eftir athugasemd ·

Preken på julenatt 2015 i Brønnøy kirke

 I.
De ser på barnet i taus beundring. Barnet er så smått, mindre en de hadde forestilt seg. Ansiktet er rødt, hoven og med nyfødtkviser men også fredelig og vakker. Barnet sover og har sin bittesmå tommelfinger i munnen.  De står tause og ser på barnet som de var gitt denne juleaften.

Store søster hadde kledet seg i sin fineste kjole og satt sløyfe i håret. Og storebror kunne ikke lenger stå og se på dette små barnet. Han var blitt urolig i sine fine kleder og hans vannkammede hår er ikke så pent som den var for to minutter siden. Han går til den små vuggen og setter leketøyet som han har kjøpt for det små barnet som velkomsthilsen i verden. Barnet i vuggen siger ingenting og rører seg ikke. Så blir store bror sint og begynner å gråte. Han siger:  «Barnet sagde ikke takk for gaven.»

II.
Et barn er oss født,
en sønn er oss gitt,
herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far,
Fredsfyrste.
 
Vi har samlet sammen foran krybben i juletid. Forsett er vi invitert til en gammel historie, hvor alt kan skje, hvor fattige mennesker møter de kongelige, hvor engler og himmelske hærskarer som lyser opp mørkret og et lite barn er født for verden. Et barn er oss født.

Hva er dette barn for deg, kjære Krists venn?
Hvorfor leser vi denne gamle historie, igjen og igjen?
Barn vokser gradvis fra mange ting fra barndommen,
Vokser vi fra denne historie?
Er det viktig at vi har blitt gitt en sønn og født et barn?
Vi hører hver dag i aviser og media at vi får noe
Hvis vi er gode nokk kunder.
Hvert minutt er vi lovet noe nytt,
Nye resultater,
Nye varer,
Nye drømmer,
Bare for oss og på en rimelig pris.
Men barn er ikke kjøpt og ikke et gods.
Barn er ikke en gave som man setter i hyllen eller i vinduen.
Barn må stelles, den trenger omsorg og kjærlighet
Og når man elsker, så må man ofre noe av tid, oppmerksomhet og energi

Hva slags mening gir det at et barn er oss født?

III.
Barnet sagde ikke takk for gaven og store bror gråt. Barnet var annerledes en han hadde forventet. Man kunne ikke leke med den, den gav ingenting og lot som at han ikke var til. Og han som hadde kledt seg i fineste og beste tøy til å møte den. Og så var besøket over uten at barnet hadde åpnet øynene.

Store søster er lidt eldre og kanskje har hun forstått at det ikke er lett for en familie å ta imot denne store gave. Hun ville trenge å ofre noe. Mor og far ville ha mindre tid for henne. Kanskje trenger hun å passe bror imens mor og far stelte de nye barnet. Å få et nytt barn er absolutt ikke som å få en ny dukke. Man kan glemme dukken sin hvis man ikke gidder å leke med den eller får en nyere modell. Dukken har ingen krav på oss.

Men det er komplisert med barn.
Den blir aldri akkurat som vi hadde forestilt oss.
Barn er ikke til bruks og har ingen spesiell nytte.
Barn minner på seg.
Barn endrer seg liksom oss.
Barn elsker på en impersonal måte og den kjenner oss å elske på en ny måte
Som gir alt og krever ingenting.
Min oldemor Sigridur sagde
At spedbarn snakker hebraisk
Fordi hebraisk er englenes språk.

Min oldemor hadde aldri hørt hebraisk,
Men for henne var det det mest mystiske språk i verden
Og hun tenkte seg at akkurat barna kunne snakke med englene
Som ingen annen kan.

Men det er sant at luft i magen og refleks,
Et nyfødt babys smil
dens fred. sårbarhet og uskyld
er hellig
på en spesiell måte.
Vi kan ikke gjøre noe med den, kjøpt den, bruke den.
Vi kan bare se på
I taus beundring som gjetere
Som nettopp har fått en åpenbaring.

IV.
Vi lever spesielle tider i julen 2015
Vi har opplevd et år av vold

Med den største flyktningkrise som verden har sett siden siste verdenskrig,

Med store terrorangrep i Kamerun , Nigeria, Kenya, Pakistan, Afganistan, Somalia,  Makedonia, Saudi Arabia, Iraq, USA, Niger, Syria, Kuwait, Tunisia, Jemen, Egypt, Tyrkia, Libanon, Frankrig og Mali.

Året 2015 er også et år av ny håp for verden. Alle verdens riker har undertegnet en avtale om begrensning av utslipper som ødelegger ozonlaget og i år er det første året som verden ser bittesmå bedringer av ozonlaget.

Og i Paris ble det undertegnet en klimaavtale som gir klar retning for fremtidig, global klimainnsats.
Det koster å hjelpe flyktninger, gi dem hjem og hjerterom og integrering i norsk samfunn.
Det koster Norge som oljenasjon å søke andre måter å bruke energi.
Det koster tid, energi, penge, omsorg og tålmodighet at ta ansvar for verden og verdens barn.
Men det er også derfor som julens historier og tradisjoner er mere end hyggelige bilder på julekort og kosestund i kirken.
Julen viser oss sårbarheten av å ta imot barn
Å lære oss kjærligheten å kjenne
Og ofre andre herberge og hjerterom
Som menneske mot menneske.

Juleevangeliets kunngjøring om fred er mere en stemning i årets mørkeste måned.
Den viser oss en dyp lengsel for fred
I en usikker verden,
Fred som vi både tar imot av Guds nåde
Og legger noe til
I vårt nærmiljø og som borgere av verden.
Så la oss ta imot et barn som har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.

V.
Julenatt og vi er samlet ved vuggen,
Ett og hvert ut av mørkret kommer vi
lytter og
venter.

Var det riktig som engelen sagde?
Skal vi søke etter stall og barn og krybbe?
Er det vårt barn, dette her som ikke tar imot våre gaver og leketøy eller vår pynt og fine kleder?
Den sover bare!

Finns det i ærlig talt en Fredsfyrste å tilbe i i verden som er full av uro?
Og se,
Barnet åpner øynene
Og smiler.

Ære være faderen og sønnen og den hellige ånd, som den var i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.

 

Bildet er fra flyktninger i Tunisia 2011 og ble hentet herfra: http://www.who.int/hac/crises/lby/blog/14march2011/en/libya_baby

Skolegudstjenester

· Skildu eftir athugasemd ·

Staten ved utdanningsdirektoratet har regler om gudstjenester i skoletid fra 2009. I reglene blir disse gudstjenester betraktet som del av skolens generelle kultur- og tradisjonformidling. 13. november i år kom en anbefaling fra utdanningsdirektoratet om „at skolene organiserer deltagelse ved at elevene aktivt melder seg på, og at det bør være samtidig påmelding til gudstjenester og alternative tilbud.“

Denne anbefaling har ført til diskusjon i Brønnøysunds Avis om forhold og samarbeid mellom skole og kirke i de siste dagene (se her, her og her). Jeg synes at diskusjon om samarbeid mellom kirke og skole er viktig og vil gjerne presisere min egen syn.

Læreplanen for KLRE finns her og begynner på denne måten:

Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.

Læreplanen har et kompetansemål for hvert alderstrinn. Hvis man tar kompetansemålet for den del av KRLE faget som handler om kristendommen og setter opp i tabellform så ser den sånn ut: Skole og kirke.

Kirken driver sin egen trosopplæring og forkynnelse. Det som er likt med trosopplæringen og KRLE faget i skolen er at begge former bygger på av religionspedagogikk og undervisning om tro. Det som er forskjellen er at trosopplæringen er forkynnelse og praksis av evangeliet og den kristne tradision innenfor trossamfunn, men den andre er formidling og undervisning om kristen tro, og tradisjon. Noen bruker ordene kjennskap og kunnskap til å vise forskjellen mellom de to. Hvis man skal på kajak, er det ikke den samme ferdighet å se på padling/ lese om padling og ha kunnskap til teknikk. Til å bli en padler må man teste sin kjennskap til padling. Trosopplæring er kjennskap, KRLE er kunnskap.

Med hensyn til kompetansen som hver skoleelev i Norge skal ha etter læreplanen, så er det et stort ansvar som hver grunnskole har for kunnskap av kristendom, religion, livssyn og etikk. Det er en kompetanse som er ganske viktig i nutid som er flerkulturell og hvor man er mer  og mer oppmerksom på at til å kunne leve i fred med og forstå andre mennesker, så må man lære å vise respekt for religiøs mangfold og livssyn.  Gjensidighetsprinsippen, respekten og toleransen for andre folks tro og livssyn er tydeliggjort i kompetansemålene for alle årstrinn.

Kirken kan være en viktig støttespiller for skolen i dette store og viktige mål. Som et eksempel er Brønnøy kirke og Brønnøysund gamle kirkested Brønnøys tusenårssted, den elste del av kirken stemmer fra 1200 tallet og er elste bygg i byen. Kirkens orgel er en fantastisk formidler av kirkelig musikk. Å kjenne kirkens kunst, arkitektur og musikk er en viktig del av KRLE kompetansemål.  Folket som jobber i kirken med sin erfaring og utdannelse kan være en viktig resurss for skolen. Faglig samarbeid mellom kirke og skole kan bistå kompetanseutvikling i skolen. 

For min del så handler utdanningsdirektoratets anbefaling ikke om at skolen skal ble mere livsnøytral. Som postmoderne mennesker i flerkulturell samfunn med store etiske utfordringer som gjelder menneskerettigheter, klima og flere viktige ting skjønner vi fleste at den livsnøytrale, objektive perspektiv finns ikke. Måten til å snakke om tro, religion og livssyn er diskursiv og den krever kompetanse i å diskutere på en respektful måte. Denne diskursive måte å se og leve med ulike synspunkter  på tro og livssyn er en av det viktigste verdier som skolen formidler til sine elever.

Skolegudstjenestene er en tradisjonelt samarbeid mellom kirke og skole, som ledd i generell formidling av kultur og tradisjon. I en gudstjeneste som er et samarbeidstilbud mellom kirke og skole er det spesielt viktig at være obs på at det er ikke alle som sitter på benkene som tilhører kirken, selv om de og deres foreldre har bestemt at de kan være med. Man må være bevisst på ordvalg. Skolegudstjenesten, som den er praktisert her i Brønnøy er ikke en høymesse med nattverd. Den inneholder et forenkelt form og kort preken, musikkinnspill fra elever, tradisjonelle tekstlesninger og salmer som elevene skal være bekjent med som del av skolens kompetansemål. Siste år snakket soknepresten om Malala Youzafsai som viktig forebilde for alle mennesker. I år har jeg tenkt meg å snakke om barn som flyktninger og hvordan julehistorien kan gi oss symboler om gjestfrihet og menneskeverdi.

I reglene står at gudstjenesten skal ikke være „en del av KRLE faget“. Det er en tilbud om samarbeid og derfor er den ikke pålagt. Foreldre og ungdommer over 15 år kan frita seg og sine barn og velge alternativ. Så, for meg innebær anbefalingen om aktiv melding en presisering om handlingsrom i samarbeid mellom kirke og skole. Skolen har fortsett store kompetansemål å møte i å formidle kunnskap om kristendommen i gjennom sine læreplaner, men når det gjelder tilbud om samarbeid, så foreldre har en aktiv rolle i det å velge mellom tilbud om  skolegudstjeneste eller alternative tilbuder.

 

 

 

 

 

 

 

Gagnrýni á trúarbrögð

· 2 athugasemdir ·

Jón Trausti Reynisson skrifaði grein í Stundina í gær um trúarbrögð sem vert er að staldra við. Greinin ber nafnið „Hvers vegna trúarbrögð gera börn verri,“og í upphafi greinar freistar höfundur þess að gagnrýna trúarbrögð þrátt fyrir að hann upplifi slíka gagnrýni sem tabú. Fyrir mér er gagnrýni á trúarbrögð ekkert tabú. Gagnrýni á trúarbrögð er að mínu viti holl og mikilvæg, vegna þess að enginn kimi menningarinnar er án skuggahliða. Kannski eru okkar upphöfnustu kimar viðkvæmastir fyrir öfgunum.

Í greininni telur Jón Trausti upp þrjú „höfuðeinkenni“ sem hann telur liggja að baki öllum trúarbrögðum og sem geti „orsakað slæm áhrif þeirra á siðferði“:

1) Trúin á að aðrir geti verið illir. Þeir séu eðlislægt óæskilegir.

2) Tilfærsla á ábyrgð á atburðum og ástandi heimsins frá sjálfum sér til alvaldrar, alvitrar, ósýnilegrar veru.

3) Krafa um skilyrðislausa fylgisspekt við vilja hinnar ósýnilegu veru og jaðarsetning eða refsikvöð gegn þeim sem ekki fylgja vilja hennar.

Jón Trausti telur í fyrsta lagi að eitt af höfuðeinkennum trúarbragðanna vera það að álíta að aðrir geti verið illir og þar með óæskilegir. Út úr þessari setningu les ég að átt sé við að trúarbrögðin skipti fólki upp í flokka eftir því hverjir standi utan og innan þeirrar hefðar. Ég vil taka undir það með Jóni Trausta hversu mikilvægt það er að berjast gegn slíkum flokkadráttum, þótt ég telji það ekki séreinkenni trúarbragða að draga í dilka, demónísera og jaðarsetja annað fólk. Ég er sammála Jóni Trausta um það að trúarbrögð geti kynt allverulega undir slíkri tvískiptingu. Pólarísering í „okkur“ og „hina“ er upphaf margs konar ofbeldis, undirskipunar og fyrirlitningar á öðrum. Þvílík taktík er einkenni í ýmsum trúarbrögðum, einkum þeirra sem leggja ofuráherslu á útvalningu, en er mjög mismunandi eftir trúarbrögðum og hefðum.

Samanburðartrúarbragðafræðingurinn Charles Kimball skrifaði fræga bók árið 2002 sem hét „When Religion becomes Evil: Five Warning Signs.“ Í bókinni er spurt hvort trúarbrögðin séu helsta vandamál ójafnaðar og ofbeldis í heiminum. Kimball svarar spurningunni bæði neitandi og játandi. Hann elur þá von í brjósti að trúað fólk og ótrúað geti lifað friðsamlega saman. Jafnframt dregur hann fram fimm einkenni, sem geta komið fram í trúarbrögðum og stuðlað að ofbeldi og ójafnvægi. Þessi fimm atriði eru 1) skilyrðislausar sannleikskröfur hverrar hefðar, 2) blind hlýðni, 3) áhersla á hinn rétta tíma, sem tengist t.d. heimsslitahugmyndum, 4) að tilgangurinn helgi meðalið og 5) heilagt stríð.

Það sem mér finnst bók Kimball vera svo hjálpleg við er að bókin skilgreinir trúarbrögðin sem flókinn vef hefða og kenninga sem jafnframt standa alltaf í samræðu við samtíma sinn. Innan þessara samþættu kerfa getur hugmyndum vaxið fylgi sem eru stórhættulegar fyrir mannkynið allt. Gegn þeim ætti allt hugsandi fólk að sporna, innan og utan trúarbragða. En jafnframt leggur Kimball áherslu á að trúarbrögðin geti snúist um annað og meira en þessar hættulegu hugmyndir.

En aftur til Jóns Trausta og því sem fyrir honum eru höfuðeinkenni trúarbragðanna. Ég hef þegar nefnt þá áráttu að demónísera aðra, en Jón Trausti nefnir líka ábyrgðarflutning til guðdómsins og kröfu um skilyrðislausa fylgispekt .Hér má sjá skýran samhljóm milli gagnrýni Kimballs á blinda hlýðni og þess sem Jón Trausti heldur fram.

Og enn er ég sammála honum að blind hlýðni er einhver alskuggalegasta hlið trúarbragðanna. Blind hlýðni hefur einnig fyrirfundist í guðlausum alræðisríkjum. Ég vil taka undir það með Kimball og Jóni Trausta hversu mikilvægt það er að hver og einn hlusti á rödd sinnar samvisku, sýni hugrekki, brúki dómgreind og virði manngildi og mannréttindi annarra.

En jafnframt vil ég gera greinarmun á einkennum sem koma upp í trúarbrögðum og „höfuðeinkennum“ trúarbragða. Ég les fyrri skilgreininguna sem einkenni sem koma og fara í takt við stjórnmálalegar, efnahagslegar og menningarlegar sveiflur í samfélaginu og sem hægt er að greina og vinna með innan trúarbragða sem og annarra menningarkima. Ég les seinni skilgreininguna sem staðhæfingu um eðlislæg einkenni trúarbragða, að öll trúarbrögð á öllum stöðum og öllum tímum einkennist af blindri hlýðni, ábyrgðarleysi og jaðarsetningu annarra. Og því er ég ósammála.

Vissulega var því haldið fram í heiðnum sið á Íslandi að einn ylli „Óðinn öllu bölvi“ og á sautjándu öldinni gátu menn hikstalaust talað um að Guð ylli eldgosum, landplágum og jarðskjálftum til að aga sinn lýð. En er það höfuðeinkenni allra trúarbragða á öllum tímum að skella skuldinni af allri óáran yfir á guðdóminn?  Sum trúarbrögð játa ekki einu sinni einn guðdóm, eins og t.d. nokkrar hefðir búddisma.

Ég les titil greinar og velti því fyrir mér í ljósi hennar hvort sé „betra“, trúað fólk eða ótrúað. Jón Trausti kemst að þeirri niðurstöðu að trúarbrögðin slævi siðferðisþrek hinna trúuðu. Ég tel að svo sannarlega geti trúarbrögðin haft þau áhrif. En ég er ekki sammála því að það séu nauðsynleg tengsl milli dvínandi siðferðisþreks og trúarbragða. Svo því sé til haga haldið, er ég heldur ekki á því að trúlaust fólk sé á neinni siðferðilegri heljarþröm.

Ég hef enga hugmynd um hvort ég væri betri eða verri ef ég væri ekki trúuð, eða börnin mín væru betri manneskjur ef ég hefði ekki kennt þeim bænir. Margt af vinum og venslamönnum mínum er ekki trúað og ég á vini sem mér þykir vænt um sem játa önnur trúarbrögð en mín eigin; eru búddistar, múslimar, wiccanornir, sjamanar, únítarar, hindúar, gyðingar, baháar og ásatrúarfólk. Þau hafa auðgað líf mitt með sínum fjölbreytilegu sjónarhornum og ég hef ekki fundið minni náungakærleik, góðvild og visku hjá þeim vinum mínum sem eru yfirlýstir ateistar en hjá fólki í KFUM eða wiccanorninni. Þetta er almennt og upp til hópa prýðilegt fólk enda er ég einstaklega heppin með vini. Ég held að það sé mjög erfitt að skera úr um hvort trúlaust fólk eða trúað, (og þá hvernig trúað) sé betra, þótt rannsóknin sem Jón Trausti vitnar til leggir eflaust þar lóð á vogarskál innan skilgreindra vísindalegra forsendna.

Mér finnst leiðinlegt þegar trúað fólk er með alhæfingar um fólk sem ekki er trúað. Ég skammast mín fyrir margt í minni eigin hefð sem talar niðrandi um fólk sem hefur aðrar trúar- og lífsskoðanir en þær sem hefðin stendur fyrir.  Slíkt óþol gagnvart lífsskoðunum annarra hjálpar ekki fjölmenningarsamfélaginu. Með því er ég ekki að segja að ekki megi gagnrýna guðstrú eða guðleysi. Ég held því einfaldlega fram að flóra lífsviðhorfa sé miklu stærri og fjölbreytilegri en það sem kemst fyrir í slíkri flokkun. Og eins og Kimball hef ég þá glöðu fjölmenningarlegu trú að mannkyn allt geti lifað í friði og vináttu í fjölbreytilegri trú og trúleysi, ef það gefur gaum að og bregst við hættumerkjunum í eigin hefðum.

Hulan há

· 1 athugasemd ·

Hvernig orðar maður leyndardóm guðdómsins? „Guð er sú hulan há“ er sálmur sem ég þýddi árið 2012 úr sænsku. Í upphafstextanum er talað um Guð sem mysterium. Ég velti því lengi fyrir mér hvernig ég ætti að þýða það orð. Mysterium er gjarnan þýtt sem leyndardómur, launung eða ráðgáta en mér þóttu þau orð ekki ná fram blæbrigðunum sem ég var að leita eftir. Svo fann ég fallega kvenkynsorðið hula, sem hvorttveggja nær yfir það sem er dulið í mannheimum og það sem náttúran hjúpar. Mér finnst gott að tala við Guð í kvenkyni og hin háa, helga hula höfðar til mín (afsakið ofstuðlunina í lýsingunum).

Guð er sú hulan há,
hjartað eitt skilja má.
Leyndarmál, þel og þrá
þekkt verða´í hennar sjá.
Alskyggndu afli hjá,
öll hverfur misgjörð þá.
Guð er sú hulan há.

Gud er mysterium er sálmur eftir Christina Lövenstam við lag Georg Riedel frá Psalmer i 2000 talet, nr. 908. Textinn er svona:

Gud er mysterium
kännbar i inre rum.
Djupaste hemlighet
rörs där av herlighet
sluts i förlåtelse
hos den som allting vet.
Gud er mysterium.

Lagið er gott og það er auðvelt fyrir barnakór, fullorðinskór og söfnuð að syngja lagið saman, eins og hér er gert í Häganäs kirkju 2011.

Myndin er af Breiðamerkurlóni, þeirri fögru hulu og tekin af Rögnvaldi Guðmundssyni í ágúst 2011.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Árstíðasálmur um náðargjafir

· 1 athugasemd ·

„Sólin hlær á hlýjum degi,“ er eini sálmurinn sem ég hef ort frá grunni, en ekki þýtt. Hann var frumfluttur í útvarpsmessu í Guðríðarkirkju í mars árið 2011. Sálmalaginu kynntist ég á námsárum í Bandaríkjunum. Það er upphaflega írsk vögguvísa, Ar Hyd y Nos. Þessi laglína lét mig ekki í friði og loks var ég búin að smíða fjögurra versa sálm, þar sem hvert vers er tengt einni árstíð og einni náðargjöf, biblíu, skírn, kvöldmáltíð og bæn.