Sort sol.
Solformørkelse på himmelen.

Siste fredag skjede en unik hendelse. Månen passerte mellom sola og jorden slik at sola dekket, enten totalt som i Island og Svalbard og den nordligste toppen av Færøyene, eller delvis som i resten av Europa. Solformørkelsen ble mest visibel i Nord-Atlanterhavet og den Arktiske havet og folk i disse landene samlet ut til å se opp i himmelen fredag morgen. Mange hadde kjøpt spesielle solformørkelsesbriller og andre brukte sveismaske eller cd og floppy disketter. Selv hadde jeg limt solbrillene mine med tape og gamle filmer til å passe på øynene. Og så ventet vi i Grønland, Island, Færøyene, England og Norge for sola til å gå mørk.

Solformørkelsen skulle begynne rett før elleve i Brønnøysund og jeg ble veldig sur når det begynte å snø. Og så var ble det helt kvitt og ingen syn av sola, som skulle ha vært senteret til vår oppmerksomhet denne morgen. Jeg skulle med hurtigbåten ut til Vega og sette meg ned sur over denne store hendelse som jeg ikke fikk oppleve. Men plutselig ble himmelen klar og sola begynte å skinne. Det ble varmt i Hurtigbåten og jeg sette opp mine briller med tapet og filmene.

Og så så jeg solformørkelsen.
Jeg så hvordan solkloden ble sort og ilden danset omkring den runde formen.
Og jeg så den små del av solen som ikke ble dekket av månen.
Den så ut som en lys glitrende måne, midt i mørkret.
Og jeg tenkte på navnet som en av kirkefedrene, Gregorianus av Nyssa brukte da han snakket om Gud.
Han kalte Gud „Det lysende mørkret“

II.
Siste fredag var en glad dag i Norden og sosial media var fylt av bilder av solen og selfier av folk med vidunderlige briller og sveismaske som så opp på himmelen. Og så mange var glade, opprømt, ydmyk og følte sterkt at de hadde opplevd noe som var unikt i deres liv.

Men hvorfor var vi så glad?
Hvorfor skulle noen bli glad når solen blir sort?
Er det ikke nettopp det som vi frykter mest av alle, at lyset dør og sola lukker sitt øye?

Det er noe i denne sorte sola som kommer til oss som en unik hendelse, som er viktig å fundere lidt over.

Den neste gang vi vil ha en solformørkelse i Norden er i 2026 når barna som ble døpt i dag er blitt voksne mennesker. Kanskje var det som mange av oss opplevd da vi så på den sorte sola at det var ikke helt klart at vi skulle være der neste gangen?  At nutiden er det eneste sikre som vi har og at vi skulle bruke hver sekund av den til å oppleve som mest. En solformørkelse kan derfor godt være mere en nyhet og underholdning. Den forteller oss noe om våres egen eksistensielle opplevelser, selve tilværelset våres.

Tysk-amerikanske teologen Paul Tillich snakket ofte om kairos og kronos i sine skrifter. Kronos er våres vanlige tid fra vugge til grav, hvor vi vokser og gjør våres ting i hverdagen, vi lever i barndom, blir tenåringer og voksne mennesker. Kronos er klokkens tid som går fra minutt til minutt hele vårt liv. Kairos, siger Tillich er tiden som bryter inn i kronostiden.

Kairos er tidspunktet hvor Gud møter livet våres.
Kairos er tidspunktet hvor evigheten møter tiden.
Og når det skjer så blir man ydmyk, glad og opprømt fordi man vet at man har sett og opplevd noe helt spesielt og unikt som kanskje kan aldri se igjen i hele sitt liv.

III.

I dag er Marias budskapsdag, dagen hvor vi påminnes den unike hendelse da engelen kom til Maria ifølge Lukasevangeliet. Dette er dagen hvor Maria takket ja til å føde Gud i verden, dagen hvor kristne mennesker funderer over Kristus som ble en foster, et ufødt avkom avhengig av sin mors blod og næring.

Dette mysteriet som Maria budskapsdag siger oss fra handler om Gud som er små, intim og kroppslig og lytter til sin mors hjerteslag. Det er en uvanlig bilde av Gud, som vi nesten alltid tenker om som åndelig, mektig og oppe i himmelen. Og for dette barn som Maria tok imot har vi fest i dag i kirken, midt i fastetiden.

Det er en merkelig tilfeldighet når vi feirer Marias budskapsdag at solen, månen og jorden spiller sin kunst på himmelen i år. I kristen symbolikk er månen Marias tegn. Månen i gresk og latinsk grammatikk er et hunkjønnsord og solen er hankjønnsord.  Det er derfor som sola representerer nesten alltid Kristus og Maria månen i den vestlige tradisjon, som kanskje lytter fremmed til oss da vi tenker om hunkjønnsordet sol og hankjønnsordet måne på norsk, våres egen nordiske kjønn trøbbel i tradisjonen.

Sol-Kristus
Måne-Maria

Vi kan velge å se planetenes preken i den vakre soldansen på fredag.
Det som var så vakkert og unikt med solformørkelsen er det at det gav oss mulighet til å se solen. Det var en erfarenhet som fleste av oss opplevde for første gang i livet.

Det tok en sort sol for oss å se solen.
Og vi ser Gud på grunn av Maria,
Marias bestemmelse,
Marias gjestfrihet,
Marias mot,
Marias omsorg for det små foster.
Ordet kunne ikke bli menneske, hvis ikke et menneske hadde tatt imot Gud og nært Gud av sitt hjerteblod.

Det evige kom inn i tiden.
Kairos kom inn i kronos.
Månen passerte mellom sola og jorden.

Og det er ikke minst derfor som vi skulle aldri glemme våres kropp og hvor viktig den er. Vi ser Gud med våres fysiske kropp og med våres indre øyne. Marias budskapsdag, månens dag, minner oss om Guds første hvilested, stedet hvor vi alle ble vevd i våres mors liv. Den hjelper oss å se det dyrbare med alle verdens kropper i sin seksuelle mangfoldighet. Gud besøker disse kropper, store og små, gamle og unge, tynne og tykke av alle hudfarger og ikke alle med samme grad av funksjon eller kromosomutvikling, i rullestol og med Downs.

Den sorte sola minner oss også på at våres psykiske skygger i livet er ikke uten betydning eller verdi. All kunst trenger begge to lys og skygger. Mørkret gir dybde og kontrast til lyset og uten det sårbare og tunge ville den kristne tro være overfladisk og ingen til gavn.

Og derfor takker vi for den sorte sol
For månen som viser oss sola
Og solas glitrende ild stråler
For Maria som fødte Jesus Kristus
For kroppen som bærer fram det åndelige
For fysisk kropp og psykiske skygge
For kairos som bryter inn i våres hverdagskronos
Som en solformørkelse

For Guds mysterium som er «Det lysende mørkret»

IV.

Solen skinner igjen på Hurtigbåten på vei til Vega. Jeg plukker filmene ut av solbrillene og håper at solen har ikke skadet øynene. Og jeg takker Gud for soldansen som jeg har opplevd med folk fra Grønland og Island og Færøyene og Norge og mange andre steder på netopp dett tidspunktet av mitt liv. Jeg takker for hendelsen som er unik og rørende.

Fordi Gud er mektig
Og sola og måne og jord er vakker i sin bevegelse
Og evigheten kom til tiden i Jesus Kristus født av Maria.

Ære være faderen og sønnen og den hellige ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.