Preken i Vassås kirke i Bindal palmesøndag 29. mars 2015

I.
For en måned siden så jeg en interessant utstilling i Brønnøy kirke. Utstillingen av Vibeke Emilie Steinsholm handlet om barn og vold. Utstillingen i Brønnøykirke var en installasjon. Installasjon kunst setter opp ulike gjenstander, gjerne dagligdags ting i rom og endrer med det rommet. Installasjonen tilbyder den som kommer til å gå inn i, se på og gå rundt omkring midt i installasjonen.

Det å stille opp kunst midt i en kirke er et vanskelig prosjekt. Kirken er et hellig sted, med alteret som det aller helligste stedet i rommet og hvor man er klar over det som kan gjøre og hva man kan ikke gjøre, et rom med regler, dyp menig og forståelse for tradisjon og lokal historie. Og kanskje er det nettopp derfor som det er vanskelig å sette opp kunst installasjon i en kirke, fordi installasjonen handler om å endre rommet, rommet med reglene, rommet hvor helligheten og det vakre bor.

Det er også en annen grunn til at jeg syntes at utstillingen var interessant og det var temaet, vold mot barn. Hvorfor skulle noen lage en utstilling om dette tema? Er kirken ikke det hellige stedet hvor man har skjul mot det som er ondt, stygg og voldsomt i verdenen? Hvordan kan det passe sammen å ha en installasjon om barn og vold i en kirke? Det var derfor I var i dype tanker som jeg kom til kirken til å se utstillingen ettermiddagen som den åpnet.

Det var mørkt da jeg gikk til kirken
Og da jeg kom inn fra vintermørket oppdaget jeg at kirken var badet i varmt lys.
Det hvite dåpslyset var plassert opp i midten av kirken
Og mange stearinlys rundt i kirkeskipet.
Jeg gikk rundt i installasjonen
Og måtte knele ned til å se på de små figurer på gulvet.
De hadde ansikter av barn og voksne kvinner
Og hver figur var markert med fine røde spor sytt med lange røde hyssinger.
I et hjørne var en liten seng med hvit dyne og pute.
Lite og delikat bilde av barn som gråt var sytt i puten.
Jeg gikk mellom figurene som hver hadde sin egen historie å fortelle
og prøvde å bruke min egen fantasi til å ta kontakt med de små barn
Som fortalte noe i installasjonen.
Men de som helst og sterkest fikk min oppmerksomhet
Var en hvit bølge som var lagt på det røde teppet foran alteret.
Den hvite bølge var full av orde, et hvitt papir-teppe laget av håndskrift.
Ut av håndskriften spratt fram ord og setninger som skudd på en plant.
Noe av setningene handlet om personal historier og erfaringer av barn
Som har opplevet vold.
Andre hadde ord fra salmene i Bibelen som hadde trøstet dette samme barn.
Og teppet gikk opp over alterringen inn i det hellige rom,
opp til selve alteret
og til alterbildet som viser den oppstandne Jesus
som snakker med Maria Magdalena i hagen
Hvor han hadde blitt gravlagt i klippehulen.
Det var hun som følge Johannesevangeliet
ble den første forkynner av oppstandelsen og seieren i Kristus.
Og denne visjon som ordbølgen
er rettet mot handler om liv og oppstandelse i stedet for død,
og frelse og glede i stedet for degradering og vold.

Og jeg tenkte på versene i Salme 42:8

Dyp roper til dyp
i drønnet av dine fossefall.
Alle dine bølger og brenninger
skyller over meg.

II.
I dag på palmesøndagen, roper dyp til dyp
Vi kommer nær til de siste dager av fasten,
Inn i den periode av kirkeåret som er mest kontemplativ.
Det er tiden som kirken har fratatt til å tenke om Jesu lidelse,
verdens lidelse
Og til å forberede oss til påskens store glede.

Våres evangelium fra Matteus i dag er en historie som har lenge i tradisjonen blitt koblet til den samme Maria. Den handler om en kvinne som kommer til fest i et hus hvor hun har ingen plass. Hun kommer inn i huset og bær en alabastkrukke som er full av dyrbar salve, som hun helte ut over Jesu sitt hode mens han lå til bords. Mannen som eiet huset hvor Jesus var som gest er kaldt Simon den spedalske i evangeliet. Disiplene blir forarget og de snakker om sløsing. De synes at kvinnen skulle ha gitt dem pengene til å gjøre noe nyttig med.
Det er interessant at for få søndager siden, på den annen søndag i fastetid, så møter vi også en kvinne som forstyrer en fest som Jesus deltar i. Denne versjonen er fra Lukas og i Lukas fortelling så kommer kvinnen gråtende til Jesus, vasker hans føtter med sitt hår og kysset føttene hans og smurte dem med fin salve. Lukas er den eneste evangelisten som snakker om at kvinnen vaskede Jesu føtter med sine tårer, men alle de andre evangeliene, Matteus, Markus og Johannes forteller om kvinnen med krukken som helte den dyre salve over Jesu hode.

Det er interessant at senere i kirkehistorien ville denne kvinne med krukken og den gråtende kvinne fra Lukas ble assosiert med Jesus fremste kvinnelige disippel, Maria Magdalena. Johannes evangelium forteller at det var Maria fra Betania, søsteren av Martha og Lazarus som salvet Jesu med den dyre salven. Og så bestemte kirkefedrene at Maria Magdalena og Maria av Betania var den samme konen. Kan det være at det syntes det var ubehagelig at Jesus hadde så mange kvinnelige disipler? Kanskje tenkte de at en venninne for Jesus var mer en nok? Evangelieteksten våres i dag gir oss ikke kvinnens navn og det kan godt være at kvinnen som kom til festen var en helt annet menneske en Maria Magdalena, eller Maria fra Betania.

Kanskje har dere lyst til å slå opp disse ulike fortellinger i hvert evangelium når dere kommer hjem. Fire fortellinger, som alle handler om kvinnen og hennes dyrbare gave til Jesus. Det at historien ble inkludert i alle evangeliene viser hvor viktig den må ha vært for de første kristne mennesker. Men det som er ulikt mellom våres fortelling og den som ble lest i kirkene for fire søndager siden er at på den annen søndag i fastetid blir kvinnens gjerning tolket som hennes syndforkjennelse og Jesu absolusjon.

Her finnes det ikke et ord om synd
men Jesus tolker kvinnens gjerning som salvering til sin egen gravferd.
Og så siger ham:

Sannelig, jeg sier dere:
Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt,
skal også det hun gjorde,
fortelle til minne om henne.

Hun har rørt ham,
Hans dyp ropte til hennes dyp.¨
Hun viste ham omsorg,
hjalp ham til å leve med det som snart skulle skje.
Og han som vanligvis er så sterk og full av mot,
tar imot kjærligheten som kvinnen viser ham.

III.
Når vi snakker om omsorgen og kjærligheten som kvinnen viste Jesus,
så kommer vi tilbake til installasjonen
om det som er så vanskelig
det som vi strever med som individer og samfunn.
Vi kan aldri ta smerten fra andre mennesker
Og skulle ikke tenke at vi forstår dem i deres dype følelser.
Dyp roper til dyp, men dypene er ikke de samme.
Og dypet som roper ut, møter Guds bølge, Guds fossefall,

Alle dine bølger og brenninger
skyller over meg…

Vi kan ikke ta i borte de som de har opplevd
eller prøve å løse problemene for dem som vi elsker.
Det eneste som vi kan gjøre da våres neste lider er å være med dem.
Men dette eneste er også kjempeviktig.
Og på en måte kan det vises som en installasjon i en kirke,
som vi får tilbud om at gå inn i.
I dette hellige rommet
har noen tillatt oss å se på de vanskelige historier og de såre erindringer.
Og vi går mellom dem lydløst, med respekt og kjærlighet,
fordi omsorg er salven
som hjelper våres neste til på vei fra lidelsen og til oppstandelsen
gjennom Guds store kjærlighet.

Jeg sto lenge og så på den hvite bølge
av såre ord, sårbare ord og trygge ord
som strømmet mot alteret.
Det var liksom at ordene rev seg løse
og strømmet mot det som var godt, fredelig og varmt.
Jeg medtok det som var hvitt i bølget
og det som var rødt og sårt.
Og jeg opplevde at det var vakkert,
fordi selv fra den vanskeligste opplevelsen
kan folk lage kreasjoner og salver med Guds hjelp og gode mennesker
som det kan stå opp fra som sterke og hele mennesker.
Bølger av ord, bølger av tåre,
bølger av erfaringer og opplevelser
som så gjerne vil bli salvet fra det bitre, sårbare og dømmende
til noe som er helt, sterkt og friskt.

Og det er håp i denne bølge, håp som vasker våre lidelser som salve over hodene våres og gir oss mot og styrke til å gå i Jesu fotspor. Så blir vi Jesu disipler, folket som formidler den dyrbare salven med glade nyhetene om Jesus som frelser og elsker og ser kjærligheten i oss også og slår følge med folk alt frem til påsketiden.
Og han ser på oss og siger:

Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt,
skal også det hun gjorde,
fortelle til minne om henne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Bildet er fra Vibeke Emilie Steinsholm og installasjonens Facebook-side og kan finnes her: https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10152544871211021&set=pcb.809446235793138&type=1&theater