Skolegudstjenester

Staten ved utdanningsdirektoratet har regler om gudstjenester i skoletid fra 2009. I reglene blir disse gudstjenester betraktet som del av skolens generelle kultur- og tradisjonformidling. 13. november i år kom en anbefaling fra utdanningsdirektoratet om „at skolene organiserer deltagelse ved at elevene aktivt melder seg på, og at det bør være samtidig påmelding til gudstjenester og alternative tilbud.“

Denne anbefaling har ført til diskusjon i Brønnøysunds Avis om forhold og samarbeid mellom skole og kirke i de siste dagene (se her, her og her). Jeg synes at diskusjon om samarbeid mellom kirke og skole er viktig og vil gjerne presisere min egen syn.

Læreplanen for KLRE finns her og begynner på denne måten:

Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.

Læreplanen har et kompetansemål for hvert alderstrinn. Hvis man tar kompetansemålet for den del av KRLE faget som handler om kristendommen og setter opp i tabellform så ser den sånn ut: Skole og kirke.

Kirken driver sin egen trosopplæring og forkynnelse. Det som er likt med trosopplæringen og KRLE faget i skolen er at begge former bygger på av religionspedagogikk og undervisning om tro. Det som er forskjellen er at trosopplæringen er forkynnelse og praksis av evangeliet og den kristne tradision innenfor trossamfunn, men den andre er formidling og undervisning om kristen tro, og tradisjon. Noen bruker ordene kjennskap og kunnskap til å vise forskjellen mellom de to. Hvis man skal på kajak, er det ikke den samme ferdighet å se på padling/ lese om padling og ha kunnskap til teknikk. Til å bli en padler må man teste sin kjennskap til padling. Trosopplæring er kjennskap, KRLE er kunnskap.

Med hensyn til kompetansen som hver skoleelev i Norge skal ha etter læreplanen, så er det et stort ansvar som hver grunnskole har for kunnskap av kristendom, religion, livssyn og etikk. Det er en kompetanse som er ganske viktig i nutid som er flerkulturell og hvor man er mer  og mer oppmerksom på at til å kunne leve i fred med og forstå andre mennesker, så må man lære å vise respekt for religiøs mangfold og livssyn.  Gjensidighetsprinsippen, respekten og toleransen for andre folks tro og livssyn er tydeliggjort i kompetansemålene for alle årstrinn.

Kirken kan være en viktig støttespiller for skolen i dette store og viktige mål. Som et eksempel er Brønnøy kirke og Brønnøysund gamle kirkested Brønnøys tusenårssted, den elste del av kirken stemmer fra 1200 tallet og er elste bygg i byen. Kirkens orgel er en fantastisk formidler av kirkelig musikk. Å kjenne kirkens kunst, arkitektur og musikk er en viktig del av KRLE kompetansemål.  Folket som jobber i kirken med sin erfaring og utdannelse kan være en viktig resurss for skolen. Faglig samarbeid mellom kirke og skole kan bistå kompetanseutvikling i skolen. 

For min del så handler utdanningsdirektoratets anbefaling ikke om at skolen skal ble mere livsnøytral. Som postmoderne mennesker i flerkulturell samfunn med store etiske utfordringer som gjelder menneskerettigheter, klima og flere viktige ting skjønner vi fleste at den livsnøytrale, objektive perspektiv finns ikke. Måten til å snakke om tro, religion og livssyn er diskursiv og den krever kompetanse i å diskutere på en respektful måte. Denne diskursive måte å se og leve med ulike synspunkter  på tro og livssyn er en av det viktigste verdier som skolen formidler til sine elever.

Skolegudstjenestene er en tradisjonelt samarbeid mellom kirke og skole, som ledd i generell formidling av kultur og tradisjon. I en gudstjeneste som er et samarbeidstilbud mellom kirke og skole er det spesielt viktig at være obs på at det er ikke alle som sitter på benkene som tilhører kirken, selv om de og deres foreldre har bestemt at de kan være med. Man må være bevisst på ordvalg. Skolegudstjenesten, som den er praktisert her i Brønnøy er ikke en høymesse med nattverd. Den inneholder et forenkelt form og kort preken, musikkinnspill fra elever, tradisjonelle tekstlesninger og salmer som elevene skal være bekjent med som del av skolens kompetansemål. Siste år snakket soknepresten om Malala Youzafsai som viktig forebilde for alle mennesker. I år har jeg tenkt meg å snakke om barn som flyktninger og hvordan julehistorien kan gi oss symboler om gjestfrihet og menneskeverdi.

I reglene står at gudstjenesten skal ikke være „en del av KRLE faget“. Det er en tilbud om samarbeid og derfor er den ikke pålagt. Foreldre og ungdommer over 15 år kan frita seg og sine barn og velge alternativ. Så, for meg innebær anbefalingen om aktiv melding en presisering om handlingsrom i samarbeid mellom kirke og skole. Skolen har fortsett store kompetansemål å møte i å formidle kunnskap om kristendommen i gjennom sine læreplaner, men når det gjelder tilbud om samarbeid, så foreldre har en aktiv rolle i det å velge mellom tilbud om  skolegudstjeneste eller alternative tilbuder.

 

 

 

 

 

 

 

Færðu inn athugasemd

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Breyta )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Breyta )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Breyta )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Breyta )

Tengist við %s