Preken for 13. søndag i treenighetstiden

i Brønnøykirke 7. september 2014

 I.

I den gamle prestegården her i Brønnøysund finns der en gammel dør med tre landskapsmalinger. Den blev målet av en lokal kunster for et hundre år siden. Han var interessert i prestens datter, men fik henne ikke, så han malte tre fine bilder på hendes soveroms dør. På døren kan man se tre bilder av fjell, De Syv Søstre, Torghatten og endelig Hestmannen. Sagnet om Hestmannen som ville få enten en av de sjue dattera av Sulitjelmakongen, eller deres venninne Lekamøya er vel kjent av dere, men for meg som kommer fra Island er den helt ny. I sagaen så går Hestmannen etter kvinnene og de blir redde og løper hver sin vei. Hestmannen rider sydover og da han ikke kan få fat i kvinnen sender hann en pil etter hende, men kongen i Sømna eller Brønnøysund kastet sin hatt i vei for pilen. Og sola randt og alle ble til stener, søstrene sju, Hestmannen, hatten og Lekamøya.

Da jeg betrakter de fine malerier på prestedatterens dør,
så tenker jeg om sagnet om fjellene i Helgeland,
om den store drama om lengten og frykt,
beskyttelse og Hestmannens feil beslutninger.
Hva ville ha skjet dersom de ikke var alle så opptatt av jakten
og glemte å se etter sola?
Hva ville ha skjet dersom Hestmannen hadde snakket og leget med jentene,
I stedet for å jage etter dem og forsøke å drepe dem?
Hva ville ha skjet dersom hans piler hadde blitt av kjærlighet
i stedet for å såre og skade?
Kanskje bor der en hestmann i oss alle,
En mulighet til feil og gal beslutning
Å være en uhyre i ord og gjerninger
Som kan ta en lang tid og mye tålmodighet til å gjøre ting betre igjen.
Da man føles som Hestmannen blir alt så tungt som av sten
Og alt er feil
Og man sitter på ryggen av hesten,
vill og veldig med hjelm og kappa,
Men kan sig ikke røres.

Kanskje er dramaet om å lengte efter,
Og komme nær andre mennesker og feile denne viktige oppgave
ikke bara tegnet i de vakre Helgelandsfjellene,
Men kan òg ses som våres daglige kamp i egen sjel og kropp.
I begynnelsen av messen bad vi Gud å skape i oss et udelt hjerte.
Hvis vi bruker Helgelands mytologiske språk
kan vi sige at vi ber om daglig hjelp med våres egen hestmann,
å lære ham kjærlighet, å endre hans piler
og å få ham ut av berget
hvor han kan bade sig i evighet med søstrene og Lekamøya.

II.
Evangeliet i dag handler og om en feil.

Vi hører om en mann som skulle gå langt bort og gav sine tre tjener talenter. En fik fem talenter, en annen to og en tredje én talent- etter det hvert enkelt hadde evne til, siger evangeliet. Det gikk bra for tjenerne med fem og to talenter, de jobbede og jobbede og fik flere og flere talenter. Da mannen kom tilbake var hann veldig glad for alt arbeidet som de hadde gjort.  Men han blev ikke glad med den tredje, fordi denne tjener hadde gjemt talenta i jorda. Og da mannen spurte hvorfor han gjorde det, så sagde tjeneren: Jeg ble redd.

Ja, han ble redd. Han så på alle de andre talenter som de andre tjenere hadde og han visste at han kunne aldri skaffe sin herre de samme som de andre gjorde. Han hadde jo fått færre talenter i begynnelsen. Han ble redd for herren som han oppfattede som en hard mann. Han ble redd for at han skulle tape den ene talent som han bli trøstet med. Og så grav han den ned i jorda hvor den produserte ingenting og gav ham ingen flere talenter. Og da herren hans kom hjem, så hadde det som de andre hadde blitt større, men hans talentmengde var uendret.

De kan være mange årsaker til det som tjeneren gjorde. Kanskje var han så dårlig og lat som herren sagde. Men det er også let å forstå tjenerens frykt, og hva han gjorde til å beskytte sig selv. Han var redd for forventningene, han var redd for at det som han kunne produsere med denne ene talent kunne aldri bli nok. Kanskje var han redd for at han kunne aldri tildra noe, at alt som hans sagde og gjorde var dømt til å mislykkes. Kanskje var han sint for at herren gav ham ikke flere talenter og sjalu i de andre tjener og deres talenter. De tror jeg fleste av oss kan forstå, fordi sjalusi noe fleste mennesker har til felles og denne følelse er veldig voldsom og sårbar. Kanskje var han så redd at han ble paralysert og fikk panikk. Og kanskje ble han så overbevisst at alt som han prøvde skulle automatisk bli fiasko, at han aldri prøvd.

Engang var der en kone som kjørte i bilen sin. Dekket punkterte og hun måtte låne en jekk, så han gikk til det neste sted i nærheten. Men mens hun gikk, så begynte hun å tvile. Hun blev overbevisst at bonden ville aldri låne henne jekken og at han bli irritert og sint at hun kom så sent om kvelden.  Hun gikk for en time og hele tiden snakkede hun med sig selv og tenkte på alle de ulike negative reaksjoner hun kunne tenke sig hos bonden. Endelig kom hun til stedet og da bonden åpnede, ropte hun høyt: «Du kan selv ha din jekk, du din dritsekk!»

Sådan skjes da vi er overbevisst om at vi alltid blir avvist.  Så avviser vi hjelp, fordi vi synes det er mindre sårbar å avvise selv end at noen annen får avvise oss. Og så blir vi som Hestmannen. Men Kristis evangelium er ikke bare en realistisk tale om menneskelig smerte og svakhet. Den er ikke lest her i dag til at vi kan alle sitte sammen og tenke på våres felles «hestmannsskap». Det er et riktig evangelium, gode nyheter. Og i dag vil jeg gjerne påpeke tre gode nyheter i denne menneskelige hestemannssituasjon som lignelsen om talentene handler om.

Den første er at mannen i fortellingen gav alle sine tjenere en eller flere talenter. Og det er utrolig viktig, fordi det er så svært og sårbar da vi tenker oss verdiløs, svake og talentløs. Vi har verdi hver og en og Gud som er full av kjærlighet elsker oss og våres talenter. Og derfor er det en viktig oppgave å finne talentene som vi har gravet ned og sette dem til bruk.

Den andre er at livet som Gud har kallet oss til i sitt rike handler ikke om de masser av produkter som vi produserer. Guds rike er ikke en kapitalistisk storbusiness. Guds økonomi handler ikke bare om vokst i kompaniet, men og om tjenerne som jobber der. De jobber som frie mennesker som lever i den tro, håp og kjærlighet som Gud har gitt oss. Og derfor trenger de ikke til å være redd for Gud og Guds forventninger av oss. Vi trenger ikke til å være redd for andre mennesker og deres forventninger av oss. Vi trenger ikke å sammenligne oss med andre eller telle deres talenter. Vi er god nok, som Gud har skapt oss og våres ene talent, eller to talenta, eller fem er også god nok.

Den tredje gode nyhet som jeg ville peke på er at vi er alle syndere. Ja, jeg vet, den gamle læren om menneskers synd synes ikke meget positiv ut. Men poenget er at vi er alle syndere og Gud har omsorg for syndere. Så mye omsorg har Gud at han døde for oss alle. Gud er ikke en hard mann. Gud er kjærlighet og vil hjelpe oss til å være kjærlighet og.

III.

Jeg ser på prestedatterens dør med de fine malerier.
Og så tenker jeg på maleren som malte så vel
Og gav maleriet til kvinnen som han ikke fik.
Hvorfor valgte kunstneren nettopp dette motiv i sin gave til prestens datter?
Kanskje kjempede ham med Hestmannen i sig selv.
Kanskje kjempede ham med å endre sine piler fra sinne og uro til harmoni.
Det er ingen uro i maleriet, havet utenfor fjellene er helt stille
Og sola skinner over fjellene.
Jeg forestiller meg at denne fine maleri var kunstnerens vei til å slippe taket
komme ut av hestmannsstenen
Og bruke sin talent til å gjøre noe vakkert.
Gud, gi oss tro til å gjøre det også.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.