Charlie Hebdo og Livets kilde

Preken i Brønnøy kirke 3. søndag i åpenbaringstiden, 17. januar 2015

I.

Siste uke har ytringsfriheten vært den store diskusjonen i samfunnet.

Siste søndag kom mere en forti verdenslederne sammen i Paris og deltok i marsjen med mere en tre millioner franskere mot terror og med ytringsfrihet. Årsaken for den store marsjen er angrepet på den satiriske Charlie Hebdo magasinet, gisseltakingen i en jødisk butikk og tre andre terrorangrep den syvende januar i Paris hvor tjue mennesker døde og tjueto ble alvorlig såret.

Man kan ha meninger om hverken alle av disse verdensledere skulle ha vært i med i marsjen. Noen av dem har trøblet relasjon til ytrings og pressefrihet sjølve. Man kan stille spørsmål om hvorfor angrepet i Paris får så stor oppmerksomhet da to tusen mennesker ble drept av den militante islamistgruppa Boko Haram i Nord Nigeria dagen etter angrepene i Paris. Eller eller piskningen av den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi.

Det er så mye vold i verden og sjansene til å live i trygghet og få ytre sin egen mening i frihet er ofte for små og få. Man kan også stille spørsmål om bildene som Charlie Hebdo publisert og diskutere hverken bildene som bladet publiserer er rasiske. Man kan tvile om noen som deltok i Paris-marsjen og man kan ha reservasjoner om bildene og man kan opplever viss vestlig hykleri i hvordan våres verden opplever angrep i Vest Europa som viktigere end liv i Afrika.

Tross alt dette var marsjen i Paris en viktig hendelse. Hun handler i min mening om en stor bevegelse av folk som ikke vil bli polarisert som religiøse og antireligiøse fiender, men ønsker å leve sammen i fred og trygghet. Ikke fordi vi skulle alle ble ens, men fordi vi har ulike kilder som vi drar vann og verdi fra. Og det er greit at vi er ikke alle de samme og mener det samme. Våres mangfold, våres ulike kilder er det som gir våres frihet til ytring, press og religiøsitet mening. Og vi som mennesker som lever i en verden av mangfoldighet må finne veier til å disse hellige kilder får eksistere sammen. Våres plikt med menneskerettigheter og pluralisme sammen med den økologiske krise er våres tid største politiske og religiøse utfordring.

II.
På onsdag publiserte Charlie Hebdo en nyt eksemplar med en skikkelse som kan tolkes for å være profet Mohammad på forsiden. Han gråter og holder opp et skilte hvor det står «Je suis Charlie». Overskriften av bilden er «Alt er tilgitt».

Hvem er det som tilgir?
Er det profeten Muhammad som tilgir Charlie Hebdo for bilder som er stigmatiske for muslimer?
Er det muslimer som står sammen med kristne, buddiske, hinduer, human etiske, jøder og andre og kjemper for rettigheten og friheten fra vold og terror?  

III.
Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
I dagens evangelium finner vi Jesus i byen Sykar i Samarien, hvor han måtte reise fra Judea til Galilea. Hann sitter ved en brønn som heter Jakobskilden og er sliten og tørst. Han hadde ingenting til å dra med vann fra brønnen og disiplene var gått inn i byen til å kjøpe mat. Så kommer der en kvinne fra byen til å dra vann og Jesus siger til henne: «La meg få drikke».

Kvinnen blir overrasket. Hun er sjokkert fordi hun ikke er vant til at menn snakker med ukjente kvinner ved brønn. Hun er ikke vant til å bli sett og snakket til av menn. Og hun er også overrasket fordi hun kjente at mannen som snakket med henne var en jøde som samaritaner. Samaritanene hadde sine egen religiøse ritualer og sin egen versjon av loven, Torah. De syntes at Jerusalem skulle ikke være den utvalgte byen til å prise Herren, men heller Gerizim fjellet. Og på grunn av disse ulike oppfatninger av religion betraktede jøder og samaritaner hverandre som religiøse fiender.

Og nu sitter en av disse jøder ved Jakobs kilde og taler til henne. Han er her på det hellige landet som stamfaren Jakob kjøpte da han kom tilbake til sin bror Esau etter mange år som flyktning og forræder ifølge første Mosebok. Første Mosebok forteller oss at Jakob hadde lenge vært redd for å treffe sin bror, men at nettopp der i nærheten av kilden ble de venner og brødre igjen. Jakobs kilde er derfor et sterkt symbol av brødre som fant hver hinannen igjen og tilga hverandre i stedet for å drepe hverandre.

Jakobs far Isak hadde også hatt en halvbror, Ishmael, som samaritanske og islamske tradisjon ville senere anse som stamfaren til alle muslimer, imens Jakob er stamfaren til de andre abrahamiske religioner som kristendom og jødedom. Men om disse ulike spirer av det abrahamiske stamtre som senere vil komme frem i verdens historie bryr ikke Jesus og kvinnen seg om. Det er nok for dem å tenke om det som skiller ad samaritaner og jøder. Og finne ut av hverken den samaritanske kvinne skal gi denne tørste jødiske mann vann å drikke eller ei.

Jesus og kvinnen, jøden og samaritanen, den utvalgte og den foraktede snakker sammen ved brønnen. Deres dialog i Johannes evangeliet er en av de lengste dialogene i alle evangeliene og i denne samtale bryter Jesus fleste sosiale konvensjoner av sin tid. Hann snakker med den som jødene foraktede. Hann forteller henne om livets kilde og det levende vann som veller fram og gir evig liv. Og han forteller kvinnen om sin identitet, hvem han er og hva det er som er hans mål. Og kvinnen svarer med noe som er helt annerledes en Jesus store visjon om levende vann. Kvinner er praktisk og hun forstår ikke hva slags vann dette er som han snakker om, mannen som trengte hjelp fordi han ikke kunne dra vann fra brønnen selv. Hun peker ut at brønnen er dyp og at Jesus har ikke noe til å dra vann med. Og hun vil gjerne få livets vann fordi hun er sliten selv og trett av å gå hele dagen og hente opp vann.

Det er litt ironisk å lese denne samtalen, hvor to mennesker snakker på tvers. Jesus snakker om livets kilde, om den åndelige dimensjon i våres liv og tørst etter det som er evig. Kvinnen fokuserer på vann og de praktiske hverdagsproblemer med vann, hvordan man får vann, hvem skal hente vannet og hva man gjør da man er sliten av å hente vann. Det ironiske med samtalen er også noe som gir denne samtalen dyp mening. Våres tørst og lengten etter det som er evig og vakker og våres hverdagsproblemer med mat og drikk, trygghet og å betale regningene kan se ut til å ha ingenting til felles.  Men den har oss felles, oss som er ånd og kjøtt. Vi ønsker å leve i trygghet med hverandre. Og vi ønsker oss fred og frihet til å dra vann, ånd og sannhet fra våres hellige kilder.

I samtalen minner Jesus på at hun er mere end hverdagslivet og vannbøtten, hun er mere en hender som henter opp vann, hun er et menneske av kjøtt og blod og uendelig verdifull som menneske.  I samtalen minner kvinnen Jesu på det særskilte og problematiske av å være menneske av kjøtt og blod, i legeme som fokuserer på sitt nærmiljø og sin egen trygghet. Og begge aspekter av samtalen, den evige og den problematiske er viktige aspekter av at være menneske som henter vann fra kilder.

IV.
Det er noe spesielt med vann.
Vann bryter grenser.
Vann har felles element.
Ingen av oss kan leve uten vann.
I våres religiøse symbolikk står vann får våres mest grunnleggende og sakramentale praksis, våres tilhørighet til Gud, dåpen. Og dåpsvannet veller frem fra han som selv er livets kilde, Jesus Kristus. Det er godt å snakke om vannet og kilden her i dag i Brønnøy, som kanskje betyr «Brønnens øy».

Vann er et tvetydig symbol som religiøs identitet, fordi en tradisjon aldri kan eie vannet. Vann kan fungere som et religiøst symbol, men, som den samaritanske kvinne minner oss på, så er vann også våres menneskelige og universelle hovedmål. Alle trenger vann, mat, fred og trygghet. Og til å få vann og ha en fellesskap om vann trenger vi til å brekke mange sosiale konvensjoner som Jesus og kvinnen gjorde før i tiden.

Våres største oppfordring i nutiden er å leve sammen som vannfolk, folk som trenger fred og å leve sammen imens vi drar fra våres ulike kilder i frihet til tro, ytring og press. Majoriteten av verdens befolkning er tilknyttet til de store abrahamiske religioner, islam, kristendom og jødedom. Vi er barna av Jakob og Esau, Rebekka, Leah og Rakel, Isak og Ishmael. Våres religion og livssyn trenger til å vi lever sammen med folk av andre livssyn og religioner. Og vi samles i Paris og vi samles i Sykar og vi samles ved Jakobs kilde og i Brønnens øy for vi trenger vann, trygghet, frihet og vennskap i våres mangfoldighet.

Brønnen er dyp. Men Jakobskilden som symboliserer fred mellom Jakob og Esau, er også stor og full av kjærlighet, levende vann som veller fram og gir evig liv. Den mødtes engang en jøde og en samaritan og hadde en teologisk samtale om livets kilde. Og inn i denne store utfordring taler Jesus til oss, sliten og tørst og siger: «La meg få drikke».

Færðu inn athugasemd

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Breyta )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Breyta )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Breyta )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Breyta )

Tengist við %s