Preken på Ylvingen 8. februar 2015 på Kristi forklarelsesdag

I.
Weekenden har vært preget av ekstremværet Ole, som ble til orkan nord for oss. Hele Lofoten har blitt uten strøm og i det hele har omkring 50 tusen mennesker vært strømløse. Treer har fald ned, veier blitt stengt og folk har behøvd å flytte ut av sitt hus da vinden tok taket. Bodø var isolert og Tverlandsbrua stengt. Store deler av byen var stengt pð grunn av flyvende taksten og tak-plater. Her på Helgeland har været også vært dårlig. Alle fergesambandene stengt her på Sør Helgeland for hele lørdagen og flyet innstilt.

Vintervær i Norden kan være svært vanskelig og det er ikke noe gøy med å miste sitt hus, kunne ikke gå hjem fordi veien, eller flyet, eller fergeruten er stengt. Men selv om i den hardeste nordiske vinter kan man også se noe vakkert og sterkt i uværet.

Man lærer å respektere naturen og leve med naturen.
Man lærer at ikke alt er fått med menneskenes vilje, klokskap og teknologisk kunnskap.
Det kommer tider når man bare må vente for naturens raseri å gå ned.
Det kommer tider som man blir redd for naturen, liksom mannen i Hurtigruta som NRK intervjuete i går da 20 meters bølger slo inn på sjuende dekket.  Han rapporterte at han «kjente redsel for første gang i sitt liv».

II.
I våres første lesning i dag hørte vi om en ung mann som også kjente redsel. Han het Moses og gjette småfeet til sin svigerfar i landet Midian. En dag var han på den andre side av ørkenen og kom til fjellet Horeb. Han kom fram til en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Busken står i flammer men den blir ikke fortært av ilden.

Moses ble nysgjerrig når han opplever denne underlige paradoks av busk som brenner men fortæres ikke. Han vil dra til busken, men når han kommer bort for å se, kaller Gud til ham fra busken. Gud kaller til ham med navn:

«Moses, Moses, kom ikke nærmere!
Ta skoene av føttene!
For stedet du står på, er hellig grunn.»
Moses blir redd. Han skulte ansiktet, for han var redd for å se Gud. Han ble redd for noe som var større og sterkere en han sjøl. Noe som han ikke forstod. Men det som han forstod var at stedet som han stod på var hellig og at han måtte vise det respekt med å ta av sine sko.

III.

Søndagen i dag er den siste søndagen i åpenbaringstiden. Åpenbaringstiden er tiden i kirkeåret fra Kristi åpenbaringsdag eller Helligtrekongersdag dag til fastelavnen.

Åpenbaringstiden er tid til å se Gud.
Den er tiden da vi tenker på hvem Jesus Kristus er og hva ham betyr for oss.
Åpenbaringstiden er tid som er preget av lysets symbol, lyset som er Kristus.
I dette lys ser vi Gud.

Det er på denne grunn som salmene som vi synger i åpenbaringstiden i kirken handler fleste om Kristus som lys, lys som lyser opp for oss det store mysteriet som er Gud.

Og derfor er det så hyggelig å synge salmen «Deg å få skode» ved enden av åpenbaringstiden:

Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå;
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Ver du min visdom, mi sanning og trøyst,
tal du det levande ord med di røyst!
Far, lat meg vere barn her hjå deg,
kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!

IV.
Ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Åpenbaring og mysterium,
Lys og hemmelighet.
Begge elementer er med i det som vi kaller gudstro.

Vi kjenner lengselen etter det å få se Gud, som salmen snakker om,
Liksom Moses ble opptatt av tornebusken som sto i flammer og fant ham fascinerende.
Denne lengsel etter det hellige tar oss inn i kirken,
Inn i gudstjenesten,
Men også inn i alt det som er vakker, som musikk og annen kunst.

Vi kjenner Gud som er lys og kjærlighet
i ansikter av folk som vi elsker og bryr oss om.
Og mest av alt kjenner vi kristne mennesker Gud i historiene fra Bibelen om Jesus Kristus som viste oss Gud med sitt liv, budskap, død og oppstandelse.

Evangeliet i dag fortalte oss om en annen reise til fjell. I evangeliet er det Jesus som reiser til et høyt fjell med tre av sine disipler, Peter, Jakob og Johannes. Og da de store på fjellet endres Jesus. Han ble forvandlet siger evangeliet. Klærne ble skinne hvite. Det er først der på fjellet som Jesu disipler forstår at det er noe helt spesielt med Jesus, noe som åpenbarer Gud.

Og evangeliet siger: «De ble grepet av stor frykt».

De er mange som synes det er ubehagelig å snakke om frykt og gudstro i samme ordet. De tenker på alle de dårlige bilder av en stor og sterk Gud som prøver at kontroller man og man må være lydig til. Men Gud som viser seg til oss på fjellet er annerledes en slike menneskelige maktbilder.

Gud i tornebusken som Moses tok av sine sko for
Gud som lyste av Jesu ansikt og klær
Er mysteriet som vi ikke forstår.
Dette mysterium viser oss at vi kan aldri ha Gud i lommene våres
Og at alle våres Gudsbilder er som en flamme av mange
I hemmeligheten som vi kaller Gud.
Slik erfaring av storhet
Kaller frem stor frykt
Respekt
Ære
Og man blir redd for å se Gud øye til øye
På den samme måte som man blir redd for tjue meters høye bølger
Slår inn på den sjuende dekket av Hurtigruta
i orkanen Ole.

Bølgene kan man ikke kontrollere
Og ikke heller Gud som taler til oss fra tornebusken
Om hellig grunn.
Hellig grunn som er også avgrunn.

Denne paradoks av det åpenbarte og det skjulte og hemmelige
Snakker tekstene våre om i dag.
Naturen preker om det og med sine høye bølger og sterke vind og orkaner.
Og det er derfor som det er godt at se på Jesus strålende ansikt på fjellet
Han som åpenbarer oss mysteriet om Gud og meningen med våres egen liv.
Og salmen hvisker til oss i denne paradoks:

Konge i æva, å lat du meg då
sigrande inn i ditt rike få gå!
Ver du mi tru, den vona eg ber
til eg får skode din herlegdom der.

I dette lys ser vi lys og det får vi se som salmen siger.

Og så behøver vi ikke å være redd for noen ting i verden.

Eller som evangeliet siger:  Jesus rørte med dem og sagde: «Reis dere og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre en ham, bare Jesus.

Bilden fikk jeg av yr.no.