St-Bartholomew

Hud, kropp, Kristus

Preken i Brønnøy kirke og Velfjord kirke, 23. august 2015

I.

I morgen, 24. august er festdagen for apostelen Bartolomeus og i prekenen min i dag vil jeg gjerne snakke lidt om denne disippel av Jesus og hva han kan lære oss som også er Jesu disipler.

Vi hører av Bartolomeus i tre evangelier, Matheus, Markus og Lukas hvor han finns nesten alltid med apostelen Filippus. Apostelens gjerninger snakker også om at han var med de andre disipler på pinsedag når den Hellige Ånd kom over disiplene og kirken ble til. Etter denne dag hører vi ikke mere om Bartolomeus i Bibelen. Det er nesten som at han har forsvunnet inn i løse luften, ingen beretning av hans misjon, reiser eller noe som helst. I Johannesevangeliet finns det ingen Bartholomeus, men i stedet for han snakker Johannes om en av Jesu disipler som het Nathanael, som blir bragt til Jesu av apostelen Filippus. Mange Bibeleksperter siger at Bartolomeus er ikke et egennavn, men et patronym, som betyr sønnen av Tolmai. Kanskje var det rette navn av denne mystiske disippel Nathanael Tolmaison, men ingen av oss kan fastslå det.

Hvis vi vi prøver å glimte noe om Bartolomeus fra folkelige tradisjoner og legender så får vi frem mere informasjon. Tradisjonen siger at han forkynte evangeliet i India og Armenia. Og så siger historien oss at midt i hans gode og vellykkede misjoner arbeid ble han arrestert, flådd levende av barbarene og halshugget. Og fordi hans martyrdød er linket til huden som han tapte, så ble han hoved helgenen av alle garvere som bearbeider dyrehuder og skinn til lær og skinnvarer. Og når man kommer inn i en gammel kirke og ser et bilde av man med skinn på armen og flåningskniv i hånden, så er det et symbol for Jesu disippel, Bartolomeus.

En av de mest berømte kirkekunst i verden, Michelangelos store freske i den sixtinske kapell i Roma viser den siste dom på en blå vegg. Overdelen av bildet viser de de som er frelst, syngende og glede, men den nedre siden av bilden viser kropper i smerte og terror. Og midt i bildet, sittende på et sky ved Kristus føtter finner vi Bartolomeus, som holder sin egen hud som en genser i hånden. Huden henger ned og peker til denne del av bildet som viser det vanskelige og mørke i livet.

II.

Og nu sitter dere kanskje og tenker, hvorfor siger hun meg dette? Solen skinner, vi sitter i denne vakre kirken i vakre Norge, vi har nettopp opplevd dåp og presten synes det er viktig å fortelle oss noe om en disippel vi har aldri hørt om før som døde en grusom død for mange år siden.

Og nu kommer det, prekenen i dag handler egentlig om hud.

Ja, jeg sagde hud.

Men hvordan kan vi snakke om Bartolomeus uten å tenke om hud,

Huden som han tapte,

Huden som han har med seg på armen i alle bilder og fresker?

Bartolomeus er et spesielt menneske i kirkekunst, fordi han allerede har fått den nye legeme som kommer med oppstandelsen, men han holder på sin gamle hud.

Han er en figur i overgang,

Han er gammel og ny

Han er på grensen mellom det som er i himmelen og det som er på jorden.

Hud er ikke noe som vi er vant til å snakke mye om i kirken.

Vi snakker om øre til å høre og øye til å se med,

Men hud? Neida.

Det er nesten som at huden er alltid allerede der.

Den omfavner våres legemer, forvarer den og forsvarer den.

Huden er det største organ av legemet og den samme hud dekker våres lemmer.

Huden legger seg i folder og når man blir eldre så er våres erfaring skrevet på huden, arr, rynker, kråkespor og strekkmerker.

Huden er nesten som en bok hvor våres kroppshistorie er skrevet.

Og huden er klok, hud føles mot hud og denne følesans er en av sansene våres, til sammen med syn, hørsel, luktesans, smakssanse.

Følesansen er en intim sans. Du kan se på noen uten at personen vet av det. Du kan høre på noen uten å kjenne røsten. Vi kan slå av TVen når vi ikke vil se mere og radioen når vi ikke vil høre mere. Men man rører dem som man er kjent med og man blir berørt av den som rører. Følelsessansen er avhengig av andre og vi kan ikke røre andre uten at ble berørt selv.

Evangeliet våres i dag snakket om det at være forvalter, tjener og disippel.

Og kanskje er ingen betre bilde i verden til å formulere tjeneste i Jesu navn en nettopp huden.

Fordi huden omfavner oss. Vi har all slags ulike organer som alle gjør ulike ting, men vi har bare en hud. Huden er et symbol av enhet, våres kroppslige enhet og våres enhet som kirke.

Og derfor, på denne vakre dag, når vi nettopp har opplevd en dåp som markerer Guds kjærlighet til oss og begynnelsen av et nytt liv i Kristus, i kirke, og i kjærlighet så la oss tenke på hud, kropper og apostelen Bartolomeus.

La oss takke for huden våres, kroppen våres og Kristi kropp!

Og til slutt med disse hudtanker i hodet, så ser vi igjen på den annen tekstlesning fra Ephesus som gir oss en kroppsbilde til:

Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. (Ef. 4:15-16)

Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Amen.

Færðu inn athugasemd

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Breyta )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Breyta )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Breyta )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Breyta )

Tengist við %s