Folkekirka i Nordland

Sky av vitner: Folkekirka som hellig, åpen og mangfoldig

Respons til biskop Tor B. Jørgensens avskjedsforedrag i Bodø domkirke 7. november 2015

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.
Hebreerbrevet 12

Temaet om folkekirken som åpen, mangfoldig og som communio sanctorum. passer godt til årstiden i uken etter Alle helgens dag og også nu på biskop Tors avskjedshelg. Biskop Tors store arv til kirken vill være å formidle kirkesyn som er både folkelig og tverr-folkelig, global og lokal, orientert mot menneskerettigheter og til bevaring av Guds skaperverk.

Folkekirken har geografiske utgangspunkter som bygger på tusen års historie og tradisjon. Disse steder er det som Mikhail Bakthin kalte kronotoper, de bruker språk til å formidle den sterke relasjonen mellom tid og sted. Hvert sted her i Nordland som folk har opplevd som hellig og hvor det guddommelige har åpenbart seg fra Olav den helliges tid er en kronotope av en kultisk folkekirke. Denne kronotope av tid og rom åpner for oss folkehistoriens poetiske legender, inn i den religionshistoriske tiden før kristningen inn i urfolks tradisjoner og den norrøne åsatru. Og den følger oss i Norges mange språktradisjoner fra bokmål til nynorsk, til kvensk, nord samisk, lulesamisk, sør-samisk og tegnspråk.

Ei folkekirke er kultisk, geografisk og territorial. Slik stedegenkirke og det hellige språk den forvalter har også faren av å bli parokialisk, for opptatt av det som er nærest. Ei åpen og demokratisk luthersk kirke tar det allmenne prestedømme på alvor. Den ærer også sin tradisjon og tar vare på de viktige symboler av enhet og kontinuitet som den vigslete tjeneste symboliserer, bevarer dynamikken og balansen mellom vigslet og allmenn prestetjeneste. Ei åpen kirke tilpasser seg ikke bare den lokale og nasjonalistiske enhet og identitet, men er også oppmerksom på det som kan endre våres ide av å være kirke. Folkekirke som lever i den bibelsk-profetiske ånd ser på menneskeverd og menneskerett som allmenne, generelle og grunnlovs bevarte regler i samfunnet. Ei kirke som tar vare på og ser verdien i barnet, kvinnen, den homofile, den arbeidsløse, den fattige og syke, utlendingen, flyktningen, den funksjonshemmede, den som er rammet av klimakrisen.. slik kirke slår følge med folket som hun tjener. Og hun snakker ikke bare om folk, men med folk.

Folkekirke er heller ikke det samme som statskirke og folket i folkekirken er ikke samme mengde og folk i meningen «stat». Vi har tragiske modeller av for sterk identifikasjon mellom kirke og stat fra fornorskningsprosjektet av samer til Nasjonal samlings interferens med kirken under krigen. Vi ser også en usun og uheldig forbindelse av kirkelig og statlig symbolisme som er voksende i Russland i vår tid. Vi opplever også nasjonenes svakheter. Ifølge Antonio Negri og Michael Hart finner vi oss allerede i en ny æra i politikken og verdensøkonomien som fører til et nytt verdensbilde, et nytt „imperium“. På en måte har dette imperium allerede erstattet nasjonalstatene i verden som en dominerende kraft. Den er fleksibel, går over statlige grenser, er global, basert på immaterielle produkter og tjenester og migrant arbeidsstyrke. For Hardt og Negri er „mangfold“ den eneste makt som påvirker og mobiliserer imperiet. Og så kan man spørre hva mangfoldig folkekirke er i imperiets tid når verdens nasjonstater blir hårdt rammet av flyktnings- og klimakriser og hvor penger og økonomi er delt på stadig mer urettferdig måte.

Biskop Tor har vist oss noen av de mulige svarer til denne gåten i dette foredrag og i sitt liv og yrke som misjonær, generalsekretær, prost og biskop. Han peker på symbolet om communio sanctorum, de helliges samfunn som vi bekjenner i vår hellige tro men vanligvis ikke gjør mye med, hverken i våres forkynnelse eller i kirkeårets ritualer. På selve Alle helgens dag gjør vi ofte mer med Alle sjelers dag enn Alle helgens dag, men dagen symboliserer mer en våres dyrebare og viktige overgangsritualer. Feminist teolog Elizabeth Johnson siger at symbolet på det helliges samfunn handler om en dyp relasjon, historisk relasjon mellom de levende og de som har gått foran oss i troen, relasjon mellom levende mennesker på ulike steder av kloden som er en del av den samme kirke. Denne relasjon viser til relasjon av hellige mennesker, men også fellesskap av dem som deltar i det som er hellig, nattverdsfellesskapet, og i forlengelsen av det å være med i det hellige fellesskap av liv som er Guds skapelse.

De helliges samfunn er symbol om relasjon med blikk på Kristus, mellom Gud og mennesker, mellom ulike mennesker, mellom nutid og fortid, mellom kronotoper og mangfoldighet, mellom det folkelige og det tverr-folkelige, mellom klima, dyr, mennesker og alt som lever, mellom de som er begrenset og kontekstuell og det som strømmer over grensen, mellom det som er demokratisk og kontinuerlig. Denne relasjon utformer «en sky av vitner» som Hebreerbrevet preket til oss på siste søndag. Og nettopp fordi communio sanctorum gir oss en sky av vitner så er det et utmerket symbol for en folkekirke som lever og tjener i en relasjon som er åpen, mangfoldig og hellig. Og takk biskop Tor for å vise oss vei til skyen.

Bildet er fra Folkekirka i Nordland sitt hjemmeside: https://www.facebook.com/folkekirkainordland/?fref=photo

Færðu inn athugasemd

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Breyta )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Breyta )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Breyta )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Breyta )

Tengist við %s