To fotefar

Den hellige by Jerusalem har mange vakre og gamle steder og relikvier, som er viktige for tre av verdens religioner, kristendom, jødedom og Islam. En av disse hellige steder er Klippedomen, en stor klippe av sandstein som er hellig både for jøder og muslimer. For jødene er denne klippe grunnsteinen til det første templet, og stedet hvor paktens ark sto. Det er også her som jødiske myter forteller at Jakobs betel var, stedet hvor Jacob drømte at han så en stige mellom himmel og jord som englene fòr opp og ned etter. Dette er den helligste sted i hele jødedommen.

Det finns en gammel historie i Islam om at det var på denne samme grunnstein som Muhammed på sin nattlige reise til Jerusalem påbegynte sin himmelfart. Denne historien sier at stenen ville gå etter Muhammed inn i himmelen, men erkeengelen Gabriel la sin hånd på stenen og holdt den ned. Derfor finns det både et fotefar og håndavtrykk på stenen. Minne-moskéen som ble bygget over klippen er Islam sin eldste bygg og den helligste domen i religionen etter Mekka og Medina.

På Olivenberget finns det en annen moské bygget over en annen hellig klippe. Dette er himmelfartskapellet og klippen er grunnsteinen hvor tradisjonen sier at Jesus Kristus dro opp til himmelen. Denne sten har også et fotefar av høyre fot men ingen håndavtrykk. Her kommer kristne mennesker i Jerusalem sammen til å minnes de siste momentene som det siste stedet berørt av Jesus Kristus som menneske av kjøtt og blod.

To stener.
To fotefar.
To reiser til himmelen.

Historier om himmelreiser er et ganske vanlig fenomen i religionshistorien.  I noen av dem forteller folk om opplevelser av å reise til andre verdener. I noen religioner betyr dette reiser til et tidligere liv,som i de hinduiske skrifter Mahabarata og Vedaskriftene. Man kan å på sjelereiser til å møte avdøde slektninger som i norrøn og samisk mytologi, eller til å dra ned til åndeverdenen i dødsriket. Det gjelder for eksempel noaidens sjelereiser i samiske trospraksiser.  I den tredje kategorien kommer så åndelige og mirakuløse møter med Gud i himmelen, eller andre mystiske åpenbaringer av de hellige i eller utenfor kroppen som er hyppig både i buddhistiske skrifter og i kristen åpenbarings og mystisk litteratur.  I annen Korinterbrevet forteller Paulus om en erfaring av «noen som han kjenner» men som sannsynligvis er han selv. Han ble rykket bort til den tredje himmel og forklarer den som en reise til Paradis.

Til slutt så hører vi så om mennesker som forsvinner opp i himmelen og kommer ikke tilbake. Vi har allerede nevnt Muhammed og Jesus som sto opp til himmelen. Jesus for også ned til dødsriket før han sto opp fra de døde. Den romersk-katolske kirke påstår at jomfru Maria ble også tatt opp til himmelen. I det gamle testamente leser vi om Enok som Gud tok bort, Moses hvis grav var ukjent og profeten Elias som dro opp til himmelen i en ildvogn med ildhester. Og kanskje er det neppe en tilfeldighet at når vi feirer Kristi forklarelsesdag, så er det akkurat Elias og Moses, som åpenbares ved siden av Jesus i evangeliet. De er himmelfartsmennesker.

Og nå har vi kommet til kirken i dag, på Kristi himmelfartsdag, dagen når de kristne feirer at Jesus Kristus steg opp til himmelen førti dager etter oppstandelsen. Dette er dagen hvor avstanden mellom himmel og jord blir så uendelig små, hvor den mystiske nærheten til det gudommelige blir sterkere og hvor bevisstheten om mennesket som kropp, ånde og sjel blir så sterk. Og kanskje, fra tid til tid, lengter vi som stenen i Jerusalem etter å gå med i himmelfarten, inn i himmelen, inn i Paradis, hvor freden og gleden bor.

Vi har fleste vokst opp med denne fortellingen om himmelfarten og vi bekjenner hendelsene rundt Jesu sin død, og oppstandelse hver søndag i kirken i trosbekjennelsen:

korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Disse fortellingene er karakterisert av poetisk og mytiske ordbruk, av rytme og gjenfortelling, av mirakuløse hendelser, av erfaringer av det hellige som vi har kun imperfekte verktøy til å beskrive. Når jeg sier at ordbruket er mytisk, så mener jeg at til å beskrive opplevelsene av det ubeskrivelige, så bruker man enn vokabular som står nærmere kunsten, poesien og fantasien til det språket som naturvitenskapen og kvantitative metoder bruker. Dette er noe som de ulike religionene har til felles. Og det er derfor som vi får like fortellinger i ulike religioner fra ulike tid, ikke fordi religionen prøver at stjele fra hverandre eller at erfaringene er nødvendigvis det samme, men heller fordi at vi bruker språk som er felles for ulike kultur til å beskrive det hellige som vi egentlig har ingen ord for.

Når man ser på fortellinger som himmelfarten og funderer den i lyset av andre slike fortellinger i religionshistorien, så kan denne felles religiøse vokabular hjelpe til å fostre anerkjennelse av hver andres tradisjoner. Religiøse mennesker har så mange ting felles. Vi er i slekt. Og hver og en av våre fortellinger som blir gjentatt i ritualer, refleksjoner og bønner generasjon etter generasjon er også ulik fra andre religiøse perspektiver, fordi hver og en religiøs tradisjon er unik som fortolkningsramme som gir ulike muligheter til å tolke mening med livet.

Det kan være en utfordring for oss på Kristi himmelfartsdag at vårt mytiske språk om himmelfarten forutsetter et gammelt verdensbilde på tre etasjer… fór ned til dødsriket…fór opp til himmelen. De første kristne som skrev de kristne kirkes trosbekjennelser levde i et verdensbilde hvor jorden var midtpunktet i rommet med himmelen spent overfor med stjernene klistret på og dødsriket under. Klippedomen i Jerusalem minnes som stedet hvor Jakob så himmelstigen, hvor englene går opp og ned mellom himmel og jord. Etter hvert ble dette verdensbilde mer komplisert, og ble formulert i kristendommen med syv himler oppå hverandre, syv sirkler i helvete og skjærsilden imellom. På en måte, så opererer vi fortsett med denne vertikale verdensbilde.

Vårt virkelighetsbilde har endret seg med naturskaplig vitenskap og astronomisk kunnskap. Vi vet at jorden er en liten planet i uendelig stor verden som strekker seg fra en stjernetåke til annen, med utallige himmellegemer, svarthull, stjerner, asteroider og kometer. Men vårt religiøse språk har fortsett de tre etasjer med himmelstige som sitt utgangspunkt, dødsriket i kjelleren, menneskelivet på jorda på første etasje og så himmelen på den øverste etasjen som Jesus Kristus sto opp til. Og derfor, når vi med våre indre øyne og vår religiøse fantasi setter oss ved stenen på Kristi himmelfartsdag og ser Kristus dra til himmelen, så er det ikke dumt å spørre seg hvor han dro.

Hvor ligger himmelen i nåtidens kosmologi?
Hvor er den Gud som Jesus dro til?

Naturvitenskapen sier at himmelen er rommet og er alt rundt oss. Og kanskje kan den nye verdensbilde med himmelen alt omkring hjelpe oss på himmelfartsdagen i leten etter Kristus som fór.

Kirkefaren Augustinus fra firehundre tallet skrev engang en preken om himmelfartsdagen. Der sier han:

I dag steg vår Herre Jesus Kristus inn i himmelen,
la våre hjerter komme opp med ham.
For akkurat som han forblir hos oss selv etter sin oppstigning,
så er vi også allerede i himmelen med ham,
selv om det som er lovet,
har vi ennå ikke skjønt i våre kropper.

Vi er allerede i himmelen med ham, la våre hjerter komme opp med ham sier Augustinus. Denne teologiske uttalelse bruker paradokser som ved første blikk ser ut til å utelukke hver andre. Hvordan kan våre hjerter gå opp med ham hvis vi er allerede i himmelen?

Augustinus svarer på dette med å peke på de to ulike perspektiver til den oppstandne Kristus som fór til himmelen. På den ene er vår menneskelige tilstand og erfaring som kroppslige mennesker. Vi hilser og vi tar avskjed med hverandre og vi erfarer traumaer på vår egen kropp som endrer seg og blir gammel. Vi lever i en kronologisk tid hvor en livsfase tar over fra en annen inntil livet er slutt. Det andre perspektivet er den evige himmelen som er alt omkring oss og som ikke følger den lineære, kronologiske tid. Dette perspektiv har vi kun adgang til med troens øyne og den sier oss at Jesus Kristus som fór som en historisk person på en tid og et sted, er nærværende på alle tider og på alle steder. Jesus Kristus etter sin himmelfart er som himmelen som er her og nå, men kan ikke lokaliseres. Kristus er nærværende alt omkring. Og salige er de som lar sitt hjerte komme opp med ham.

Jeg begynte min preken med å peke på to ulike stener i Jerusalem som symboliserer to ulike himmelfarter. Den ene var klippedommen hvor stenen skulle etter Muhammed til himmelen fordi stenen visste at den hellige profeten ville aldri komme tilbake.

Og kanskje opplever vi oss ofte akkurat som stenen,
som vil så gjerne opp og inn i himmelen.
Vi ønsker oss yngre kropper,
bedre helse,
en tid bak i tid,
vi ønsker de som vi savner tilbake,
vi ønsker oss Jesus fra Nasaret tilbake på jorda,
vi ønsker oss en klokke som kan føre tiden tilbake.

Og så har vi denne vidunderlige fortellingen
av Kristus som er sann Gud og sant menneske,
Kristus som sto opp og fór opp til himmelen
så at han kunne være med oss alltid i den Hellige Ånd.
I vår religiøse fantasi står vi nær stenen hans på Oljeberget.
Vi ser fotefaret som representerer det siste stedet som han rørte med sin kropp. Dette fotefar symboliserer vår sorg og savn
som mennesker i en verden som endrer seg stadig
og tar bort dem som vi elsker og forholder oss til.
Det er et religiøst perspektiv til Ordet som ble menneske
som ærer vår menneskelige tilstand som kropper i endring,
som kommer og fer.
Men troen på Kristus som sann Gud og sant menneske
ofrer oss også tilgang til den allmektige Gud
som er og var på alle steder og i alle timer
i dynamisk evig bevegelse.
Denne Gud er med oss
etter sin himmelfart
og vi er allerede i himmelen med ham,
selv om vi ikke har skjønt det.

Og derfor finns det ingen håndavtrykk på stenen på Oljeberget,
fordi Kristus er her.
Ære være den som fór ned til dødsriket, sto opp og fór opp til himmelen.
Amen.

Færðu inn athugasemd

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Breyta )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Breyta )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Breyta )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Breyta )

Tengist við %s