Jeg hilser dere på Den internasjonale kvinnedagen med to filmsnipper fra evangeliets tekst.

Filmsnippe 1:

Jesus tar veien til områdene omkring Tyros og Sidon. Han møter en utenlandsk kvinne, fra Kanaan, som hadde anden religion, kultur og etnisitet enn ham. Hun ber ham om å hjelpe datteren sin som er syk. Jesus snakker høyt til seg selv: «Denne kvinne kan jeg ikke hjelpe fordi at jeg er sendt til jødene, ikke kanaanittene og jødene ser på kanaanittene som hunder. Først tier jeg, fordi jeg vil lære henne å persistere og kjempe for datteren sin. Også bruker jeg en metafor fra husholdet hvor barna får mat og ikke hundene. Det er en kontekst som hun forstår og kan jobbe videre med.» Kvinnen gir seg ikke. Hun sier at hundene også får smulene som faller fra bordet når barna spiser. Jesus smiler fornøyd og sier at kvinnen har stor tro og at datteren blir frisk.

Filmsnippe 2:

Jesus tar veien til områdene omkring Tyros og Sidon. Han møter en utenlandsk kvinne, fra Kanaan, som hadde anden religion, kultur og etnisitet enn ham. Hun ber ham om å hjelpe datteren sin som er syk. Jesus er åpenbart forvirret. Først prøver han å overse kvinnen, men hun gir seg ikke og roper på ham og disiplene. Disiplene blir sure og ber Jesus om å blir ferdig med kvinnen, fordi at hun lager så mye bråk. Jesus prøver å bli kvitt med kvinnen med å forklare for henne men metafor om at han er sendt til barna og ikke til hundene. Og hundene er hun og datteren hennes. Kvinnen er spontant og hun bruker Jesu ord mot ham selv. Hun viser til at hundene også får spise smulene fra bordet. Dette teologiske husholderargument gjør Jesu stum. Han skjønner at kvinnen har rett og at han har tatt feil. Han roser henne for at hun har sterk tro og datteren blir frisk.

Hver gang vi forteller en gammel historie fra de hellige skrifter forteller vi den fra vår egen ståsted i tid og rom. Vi tolker historien. Når vi leser de hellige tekstene setter på oss våre egne briller som er preget av våre egne kultur og verdier. Noen av disse forestillingene er bevisste og andre er ubevisste. De ligger i kulturarven vår, våre ideer om Gud og våre ideer om hverandre. Denne arven er har også sterke tradisjonen om hvordan man skal tolke historiene. Ofte forteller arven oss hva slags filmsnipper, tolkninger og perspektiver vi skal velge. Kanskje det mest klassiske bildet av slik tradisjon er frukten i skapelseshistorien i første Mosebok. Hvis jeg spør dere hva slags frukt det var som Adam og Eva spiste i Edens hage, så svarer vi alle eple. Men det står ingenting om det i historien. Det står bare frukt. Noen har bestemt på et eller annet tidspunkt at frukten i fortellingen er eple. Og så leser vi alle skriftene med eplebrillene våre på. Det er faktisk ganske befriende når man oppdager at det fins flere briller og flere fortolkningsmåter en den som jeg er vant til. Og det som er viktig å huske er at måten som vi tolket våre hellige fortellinger inn i hverdagen vår handler ikke bare om den historiske Jesus. Det handler om at våre forestillinger av det som «egentlig skjedde» for 2000 år siden er farget av våre tolkningsbriller. Det handler om hvordan fortellingene om Jesus Kristus blir brukt i nye og nye kontekster.

Det er derfor som vi skal tilbake til filmsnippene som jeg introduserte i begynnelsen. Filmsnippene som tolker teksten kunne selvfølgelig ha vært mye flere, men to må være nokk nå. I disse to fortolkninger av evangeliet så har vi lagt opp hendelsene i historien på to ulike måter. I den første har Jesus alt under kontroll. Det er Jesus som vil lære kvinnen å kjempe og stå opp for seg selv og datteren sin. Han akter på en måte som virker forvirrende på kvinnen og på oss, fordi vi ikke kjenner hans prosjekt. Vi må først forstå at hundemetaforen har en kulturell referanseramme som skiller ad jøder og kanaanitter. Og så må vi forstå hvor merkelig det er at mannen Jesus i det hele tatt snakker med en kvinne. I filmen ser vi Jesus som står modig frem med et problem og veileder kvinnen til å finne en løsning, så at datteren blir helet.

I den senere filmsnippen fins det mer trøbbel for Jesus. Kvinnen bråker og Jesus er forvirret. Han vet ikke hva ham skal gjøre. Han prøver å bruke referanser fra sin kultur og kvinnen kaster dem tilbake til ham. Hennes teologi er sterkere enn hans. Han lærer fra hennes erfaringer, hennes modighet, hennes kamp for datteren sin.

I den første versjonen er Jesus fullkommen og med full kontroll den dagen som han ble født. Han er den hyggelige, forståelsesfulle, alltid-hjelpsomme frelser. Han vet alt, kan alt, og kan legge langsiktige planer som alle går opp. Noen ville også ha tolket Jesus som en feminist og menneskerettighetskjempere som lærer oss å være modige og gjør oss og barna våre hele.

I den andre versjonen så blir Jesus den som han ble fordi han hadde relasjoner med folk. Han lærte kvinner og menn å kjenne og han ble berørt av dem og deres liv. De var disse kvinnene og mennene, deres motstand, kraft og erfaringer ga ham kraft til refleksjon, handling og tro til å være den som han var og ta de beslutningene som han tok.

Det er ikke så langt siden at jeg satt med to feministiske teologer, en fra USA og en fra Tanzania som kranglet om akkurat denne teksten og hva skulle være den rette fortolkningen av den. Den første sa at kvinnen hadde vunnet Jesus i en teologisk argument. Den andre sa at det var ikke sånn og at Jesus hadde hatt god grunn med sine rare metaforer. Begge to kunne selvfølgelig ha hatt rett fordi det er ingen en standard vei til å tolke hellige skrifter. Og oft har man mye mer frihet til tolkning en man tror.

Så hvilken tolkning velger du, kjære Kristi venn som kom til kirke i dag på den internasjonale kvinnedagen?

Hva er din kamp? Hva trenger du å høre fra prekestolen og alteret i dag? Hva roper du til Jesus Kristus?

Kanskje er det filmsnippe 1 med den trygge Guden som er det som du lengter etter. Du som er redd for koronaviruset og andre vanskelige ting og som bekymret deg for deg selv for for andre. Og det er greit.

Men, hva ville du ha sagt og gjort hvis han kalte deg for en hund og prøvde å overse deg når du skriker?

Hva gjør det med din teologi hvis du våger å tenke deg en Gud som en avhengig av kvinner?

En Gud som lærer av kvinner og som modnes etter å ha møtt dem?

En Jesus som kan gjøre feil, fordi mye i kulturen hans er ikke vennlig mot kvinner og utlendinger?

Hvorfor er det en utfordring? Hvorfor er det så farlig?

Skal kvinnen fortsette å være under bordet og spise smulene fra det patriarkalske bordet?  Eller skal hun og datteren hennes få spise med husets barna?

Hva slags mening har denne teksten om den ropende kanaanittiske kvinne for oss på den internasjonale kvinnedagen?

Den feministiske teologen Ranjini Wickramartane Rebera fra Sri Lanka sier at i hennes kontekst i Sør Asia gir det en dyp mening at teksten viser oss en kvinne som snakker offentlig.  Kvinnen har en stemme selv. Hun er faktisk den første kvinnen i Matteusevangeliet som snakker. I femten kapitler! Og hun snakker høyt. Hun roper, igjen og igjen inntil hun blir hørt. Wickramartane Rebera sier at i hennes kultur blir jenter oppfordret til å bli sett og ikke hørt. Hun argumenterer at i hennes kultur er det vedtatt at kvinner som snakker høyt eller skriker er sett på som hysteriske, uhøflige og aggressive. Wickramartane Rebera sier:

I kulturer hvor jentebarn er abortert, drept ved fødsel eller diskriminert mot, så er denne sta og ubøyelige kvinnen en kjempeviktig rollefigur for oss. I Sør-Asia så farger stigmatiseringen av å bli født som en jente hennes hele identitet fra barndom til voksen alder. Den stigmatiseringen av å være født i kvinnekropp bidrar til dårlig selvtillit hos kvinner, ikke minst dem som er tvunget inn i sexhandel for å overleve økonomisk. Og et jentebarn som har en sykdom som på noen måte kan sees som «uren» er ekstra stigmatisert byrde både for moren og datteren.

Hvis vi med hjelp fra Wickramartane Rebera fortolker evangeliet i lys av nåtidens kontekst i Sri Lanka, hva slags filmsnipp vil vi da velge? Når vi leser disse tekstene i lys av konteksten av den internasjonale kvinnedagen så må vi kunne spørre oss hvilken fortolkning støtter kvinner og jenter i deres ulike kamper for full menneskeverd og egen stemme.

Og da takker jeg Gud over denne utfordrende damen som gir ikke opp på datteren sin og gir ikke opp på Jesus heller.

Jeg har møtt henne i helsevesenet, i tingretten, i skolen, i kirken, i banken, i butikken, i hjemmet når noen har behandlet henne og datteren hennes som en hund.

Jeg har møtt henne som varsler om overgrep og gir støtte til dem som har blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt.

Jeg har møtt henne som står opp mot samehets.

Jeg har møtt henne som står opp for kvinners rettigheter i Norge og i utlandet.

Jeg har sett henne rope ut mot diskriminering mot homofile mennesker, mot menneskehandel og dårlig behandling av naturen.

Jeg har møtt henne som inspirerer kvinner og menn til å respektere de andres religiøse, etniske og kulturelle identitet og forskjell.

Jeg ser henne i øynene på Greta Thunberg og Malala Youzafsai.

Når hun ikke får sitte ved bordet og skal spise smuler på gulvet med hundene, så bringer hun en klappstol og setter seg selv.

Hun er ung og gammel, hun roper til oss når vi ikke vil se eller høre.

Hun tillater oss ikke å overse henne fordi hun kjemper for det som er større enn hun, men også inkluderer henne.

Jeg tror fra mitt innerste hjerte at noe av denne mot, motstand, stahet, kraft, relasjon, ordbruk og makt, denne hysteriske aggressivitet og uhøflighet til å overbevise og berøre andre er inspirert av det hellige og av kjærlighetens ild og inspirerer det Hellige. Kjærligheten brerører alt og også Jesus.

Når vi møter henne i vårt stille sinn og hvor hverdag så kan vi si med Jesu sine ord:  «Kvinne, din tro er stor. Det skal blir som du vil.»

Og datteren skal bli frisk.