Biskupsgarður

Undanfarið hafa skapast umræður um bústað Biskups Íslands í Reykjavík eftir að upplýst var að biskupinn borgar um það bil 90 þúsund fyrir einbýlishús í miðbæ Reykjavíkur. Margir eru ósáttir við að biskupinn hafi aðgang að þessu húsi til einkaafnota fyrir lítið verð og spyrja hver sé tilgangurinn með þessu fíneríi.

Mér finnast þessar umræður að mörgu leyti ósanngjarnar og að mörgu leyti áhugaverðar. Þær eru ósanngjarnar að mínu viti þegar þær beinast persónulega að Agnesi Sigurðardóttur, Biskupi Íslands. Í lögum um stöðu, stjórn og starfshætti þjóðkirkjunnar nr. 78/1997 segir að biskupinn „hafi aðsetur í Reykjavík“ og að vígslubiskuparnir tveir hafi „aðsetur á hinum fornu biskupsstólum, í Skálholti í Biskupstungum og á Hólum í Hjaltadal.“ Þar sem kirkjulögin krefjast þess að biskuparnir sitji á ákveðnum stöðum eru þeim líka lagðir til biskupsgarðar til aðseturs gegn lágri leigu. Þessi hús eru heimili biskups og fjölskyldu hennar/hans ef því er að skipta, en einnig opinber móttökuhús kirkjunnar sem biskupinn er fulltrúi fyrir. Það er því ósanngjarnt að mínu viti að fjalla um biskupsgarðinn í Reykjavík eins og þar sé á ferðinni eitthvað sérstakt peningaplokk Agnesar Sigurðardóttur. Hún einfaldlega gekk inn í þann lagaramma og hefð sem myndast hefur vegna þess að Biskup Íslands er samkvæmt lögum skyldug til að hafa aðsetur í Reykjavík.

Það sem mér finnst áhugavert við þessa umræðu, er spurningin um það hvort það sé virkilega þörf á því að biskup eigi að „hafa aðsetur“ í Reykjavík og hafa þar með þar embættisbústað í Reykjavík. Í þessari grein langar mig að spinna þá umræðu í tvær áttir.

Hvers vegna á Biskup Íslands að hafa aðsetur í Reykjavík?  Það er ekki flókin aðgerð að hvetja Alþingi Íslendinga til að breyta orðalagi þessarar greinar í kirkjulögunum frá „aðsetri“ yfir í að segja að Biskupsstofa skuli staðsett í Reykjavík, eða að starfsstöð Biskups Íslands sé í Reykjavík. Með þessari einföldu orðalagsbreytingu væri undirstrikað að biskupinn hefði skrifstofuna sína í Reykjavík, en að sjálf geti hún búið hvar sem henni sýnist, í Efra-Breiðholti, Bolungarvík eða Bahrain, svo fremi sem hún sinni skyldustörfum sínum í Reykjavík. Þegar biskupinn er ekki lengur skikkuð til að eiga heima á tilteknum stað fellur líka burtu þörfin á að halda úti sérstökum embættisbústað fyrir hana. Hún gæti séð sér fyrir húsnæði sjálf og skilin milli biskupsins sem einkapersónu og opinberrar persónu yrðu skýrari. Þjóðkirkjan gæti sparað peninga með því að selja dýra eign í miðbænum og í staðinn leigt húsnæði undir móttökurnar sínar og/eða haldið þær í safnaðarheimilum kirkna.

Hvers vegna á Biskup Íslands að vinna í Reykjavík? Hin hugmyndin sem mig langar til að kasta út í kosmosið er ekki ný af nálinni. Hún er heldur ekki mín. Árið 1958 settu fjórtán alþingismenn úr öllum þingflokkum frá sér þingsályktunartillögu þar sem embætti biskups Íslands var flutt frá Reykjavík í Skálholt.  Þingsályktunin var birt í Tímanum 30. mars 1958 og þar segir í greinargerð flutningsmanna:

Kirkja há og tíguleg er risin þar af grunni hinna fornu dómkirkna og veglegt íbúðarhús hefir þar verið reist. En hver á að búa í þessu húsi og hver á á helgum stundum að standa fyrir altari hinnar fornu kirkju og láta kristinn boðskap hljóma innan veggja hennar? Þannig er hugsað og þannig er spurt.

Í Skálholti sátu biskupar Íslands allt þar til Hólastóll varð til og biskupsdæmin urðu tvö. Biskupsdæmin voru sameinuð á ný í lok átjándu aldar og biskupsstólinn færður til Reykjavíkur. En það er ekkert náttúrulögmál að biskupinn sitji í höfuðstaðnum. Þau sem vilja halda úti biskupsstólum í Skálholti og á Hólum beita sögulegum rökum og fjalla um að stólarnir tengi saman kirkju og þjóð í þúsund ár. Þeir benda á að erkibiskupa Svía og Englendinga sem enn sitja hina fornu stóla í Uppsölum og Kantaraborg vegna sögulegs samhengis þessara staða.

Í Skálholti er góður biskupsbústaður. Í Skálholti er góður salur sem hægt er að nota fyrir móttökur á vegum Þjóðkirkjunnar. Skálholt er vel í sveit sett í fagurri náttúru, samgöngur þangað eru góðar og þaðan er stutt til Reykjavíkur. Með því að leggja niður eitt vígslubiskupsembætti og selja biskupsgarðinn í Reykjavík (sem hefur enga sögulega þýðingu fyrir Þjóðkirkju Íslands eða biskupsembættið) má spara töluverðar fjárhæðir. Og nú vill svo til að Skálholtsstóllinn er laus og biskupskosningar þar á næsta leiti.

Verksvið Kirkjuþings og Biskups Íslands eru ólík. Þjóðkirkjunni er stjórnað af Kirkjuþingi og Kirkjuráði af lýðræðislega kjörnum fulltrúum. Þjóðkirkjan er vinnuveitandi, og fer með opinbert fé og starfsstöðin er miðstýrð frá Reykjavík. Höfuðhlutverk biskupsins er að hafa tilsjón með hinni vígðu þjónustu og kenningu kirkjunnar, vígja presta og djákna og vísitera söfnuði. Hlutverk biskupsins eru samkvæmt skilgreiningu dreifð um allt land og ekki flóknara að vinna þau verk frá Skálholti en frá Reykjavík.

„Hver á að búa í þessu húsi? Hver á að standa fyrir altari hinnar fornu kirkju?“ spurðu alþingismennirnir forðum. Þannig er hugsað og þannig er spurt.

Hva vil du bli når du blir stor?

I juli lyste KUN ut den faste stillingen for studieretning prest som fagansvarlig for studieretning prest fra 1. august 2018 og jeg ble oppfordret til å søke. Nå i begynnelsen av desember ble jeg tilsatt til stillingen på styremøte på KUN og jeg har takket ja til jobben.

To fotefar

derfor, når vi med våre indre øyne og vår religiøse fantasi setter oss ved stenen på Kristi himmelfartsdag og ser Kristus dra til himmelen, så er det ikke dumt å spørre seg hvor han dro. Hvor ligger himmelen i nåtidens kosmologi? Hvor er den Gud som Jesus dro til?

Barnet er størst

Det finns grusomhet og smerte i verden som er menneskeskapt. Det skjer fordi det finns folk som ikke vil barn vel. Og situasjonen fortsetter å skje og vare fordi kulturen som vi er vokst opp ihar for lenge vist den blinde øye til slike historier, Den har vist større omsorg for voksne folks privatliv og ære en trivselen til de små barn. Men vi skal være voksne som ser, fordi barnet og de som tar imot barna i kjærlighet er størst i Guds rike.

Kvannjoler og kjærlighet: 17. mai tale i Brønnøy 2016

Kjære borgere i Brønnøy kommune og alle gjester, hjertelig til lykke med Grunnlovsdagen!

17.mai er en god dag til å feire frihet, demokrati og fellesskap og reflektere på oss selv som bygger dette landet. Jeg synes at det er en stor ære å få lov til å holde hovedtalen på 17. mai i lys av at jeg stammer fra et annet land og har et annet morsspråk end dere. Men jeg stammer også fra en nasjon som stammer herfra fra mere end tusen år siden, en nasjon som har bevart det gamle språket fra vikingetiden, bevart de gamle dyreraser fra vikingetiden og skrev ned noen av de viktigste historiene fra denne tida, kongesagaer, eventyr, poesi og mange andre ting. Og det er derfor som de to landene, Norge og Island har et spesiell og uvanlig tilknytning, Norge som er de islandske befolknings opprinnelse og Island som bevarer den norrøne vikingetradisjonen i språk, dyreraser og litteratur.

På Grunnlovsdagen vil jeg gjerne fortelle dere en kort historie som er bevart i Flatøybok, men Flatøyboka er en av de viktigste islandske manuskriptene fra middelalderen og har en stor betydning for Norges historie. Den er ikke nesten så berømt som Snorres sagaer, men har viktig materiale som ikke finnes hos Snorre. Det vakre manuskriptet ble oversatt til norsk for to år siden, og hver som har interesse i gammel norsk historie skulle se på den. Historien som jeg vil fortelle dere handler om to fosterbrødre Torgeir Håvardson og Tormod Kolbrunarskald. Fosterbrødrene Torgeir og Tormod var krigere og begge eidsvorne hirdmenn av Olav kong den hellige Haraldsson. Tormod var skald til kongen og døde med Olav i slaget på Stiklestad.

Men det var engang som de fosterbrødrene var på nord Island at Torgeir og Tormod gikk ut til å samle på kvannjoler. Mens Torgeir samlet kom et ekstrem stor jordras ned fjellsida og tok han med seg. Det eneste som Torgeir kunne gjøre til å berge seg var å holde fast i en kvann som på en mirakuløs måte hadde ikke blitt rykket opp av rasen. Og der hang Torgeir med sin hånd fastspent om røttene til kvannjolen over en avgrunn langt der nede. Han hang der lenge og kalte ikke for hjelp selv om Tormod var der i nærheten. Selv om han kunne dø, hvis han ikke fikk hjelp ropte han ikke på fosterbroren sin. Han ventet lenge og taket om kvannjolen ble ikke så sterk som før. Tormod gikk om i gjørmen og søkte etter sin fosterbror og kalte på ham, men hørte ikke en lyd. Ikke et pip.  Til slutt så kaller Tormod til sin fosterbror og spør: «Torgeir, Torgeir, har du samlet nokk av kvannjole». Og fikk et svar nedenfor klippen:  «Jeg tror at den som jeg har tak på nå er nokk for meg.» Tormod kryper ned og ser Torgeir og kvannjolen og hjelper ham opp.

Det er mange ting interessant med denne historie. Det er den siste gang i historien som fosterbrødrene snakker sammen. Etter denne vinter går hver sin vei. Det er nesten som at Torgeir vil ikke ha fosterbroren med seg. At han ikke kan tilgi ham å ha berget hans liv. Og det er også interessant at den som skriver historien på 1200 tallet synes at historien viser hvor mannlig og sterk Torgeir var at han ba aldri om hjelp og kunne svare med kynisk og kort vitse i alle situasjoner. Å være kynisk og kort var store dyder denne gangen. Å være selvstendig. Ikke å ha stå i takknemlighetsgjeld til noen. Ikke å be om hjelp.

Etter å ha bodd nesten hele mitt liv på Island og ha flyttet til Nord Norge i voksen alder, så synes jeg at det er mange felles trekk med kulturene våre. De bygger på mange måter på gamle norrøne verdier som vi har arvet fra vikingetiden. Vi setter pris på selvstendighet. Et gammelt ordtak, felles i Norden siger at «Gud hjelper dem som hjelper seg selv.» Vi har arvet et menneskesyn vår den som ber om hjelp blir mindre. Han eller hun blir ydmyket fordi de befinner seg i takknemlighetsgjeld. Og jeg er ikke sikker på at dette ord, takknemlighetsgjeld finns på mange språk. Den finns på norsk. Og islandsk.

Vi kan lære mange gode ting av fortiden. Det er godt for folk som bygger samme land og er en nasjon å tenke lidt på sitt felles verdigrunnlag og evaluere mange ting som vi synes er selvsagte, men er det kanskje ikke.

Vi skulle ta vare på gamle verdier som ære, lojalitet mot sine nære slektninger, selvstendighet, stolthet, utholdenhet og motstandsdyktighet. 17. mai feires kun en uke etter 8. mai, frigjøringsdagen som er en årviss erindring av at frihet er kostbar og dyrebar. Det er en viktig verdi og motstand mot urett, underordning og fasisme krever mot og utholdenhet. Denne kostbare mot og utholdenhet kan vi være takknemlige for evighet. De som har ofret sitt liv under krigen viser oss at frihet er ikke bare for oss selv, men for oss alle.

Fleste av oss har opplevd hvor viktig det er å kunne få tak i en kvannjol og holde fast i vanskelige tider. Og det er meningsfull og viktig å være selvstendig som et menneske og nasjon. Men skyggesiden av et verdigrunnlag som fokuserer for mye på at alle skal være selvstendige som personer kan bli at når vi selve virkelig trenger hjelp, så gir vi ikke fra oss pip, fordi tusen år i Norden forteller oss å selvstendighet er god, men det å trenge andre mennesker svekker oss. En annen og ikke mindre alvorlig resultat av denne tankegangen er at vi kan begynne å se ned på dem som trenger hjelp til å komme seg fra kvannjolen over avgrunnen.

«Jeg tror at den som jeg har tak på nå er nokk for meg.» Våre kvannjoler er ulike og avgrunnene også. Og fra tid til tid har vi som Torgeir nokk med akkurat den som vi henger på over avgrunnen. Noen av oss kjemper med psykiske lidelser hvor motstanden mot hjelpen blir en del av sykdommen. Noen har blitt ensom og vet ikke hvordan de skal komme seg fra avgrunnen over til fjellsida. Og for noen av oss er jordraset som vi finner oss i en katastrofe av globale porsjoner.

Nå i år har Brønnøy kommune hatt et akuttmottak for mere en 100 flyktninger. De bodde med oss for mere en fire måneder og tok del i hverdagslivet her i Brønnøy. Det var viktig for mange av oss å bli kjent med dem, å få en bittesmå aning av det som de hadde opplevd og skjønne en verden som er større en vår kommune og vårt land. Det er en verden som har for lite frihet, fred og kjærlighet og er rammet ac klima og flyktningsutfordringer. Det er en viktig oppdagelse å skjønne at vi som mennesker trenger andre mennesker. At vi er ikke alene og at en av grunnstrukturene i vårt vesen er at ha relasjoner med andre mennesker på godt og vondt. Vi er søsken, fostersøsken og slektninger. Vi lever som mennesker i en verden som trenger mere menneskelighet og er hverken redd for å gi hjelp eller å ta imot hjelp. For hjelp er god for den som henger på kvannjolen og inkludering og godhet er vår felles sak som elsker dette landet.

Jeg er takknemlig for å få snakke med dere kjære medborgere i Brønnøy i dag på 17. mai og ønsker dere hjertelig til lykke med dagen! Kvannjoler og kjærlighet til dere!

17-mai

 

Þrásetnir ráðamenn

Þrír ráðherrar og einn forseti evrópskra ríkja koma fram í Panamaskölunum vegna viðskipta sinna við Mossack Fonseca. Um skaðsemi slíkra „paradísa“ fyrir þjóðarbúið má lesa hér. Þessir ráðamenn eru forseti Úkraínu og þrír ráðherrar í ríkisstjórn Íslands. Einn íslensku ráðherranna hefur „stigið til hliðar“ en ekki sagt af sér þingmennsku, hinir ráðherrarnir sitja sem fastast.

Þessi þráseta skaðar orðspor Íslendinga á alþjóðavettvangi gríðarlega.

Krafan um þingrof snýst ekki um árangur ríkisstjórnarinnar, um það hvort maður sé hægri eða vinstri í pólitík, um refskákir og fléttur, hvort fólki finnst núverandi forsætisráðherra fínn maður, hvort skattaskjólsfyrirtæki séu ólögleg eða ekki, hvenær sé gott að kjósa eða hvort það var forsætisráðherrafrúin eða forsetafrúin sem vildi fara út í geim.

Hún snýst um þá sjálfsögðu og eðlilegu lýðræðiskröfu að nöfn æðstu ráðamanna þjóðarinnar tengist ekki skattaskjólum.

Það er svo einfalt.Kosningar strax.

 

Agurker med angst

En vitse på Facebook siger at fordi vår kropper består 70% av vann så er vi som agurker med angst. Når vi, de engstelige agurker, kommer ut av kirken med dåpsfatet og heller vannet sakte ut på jorda,
så får hele jorden være med i et påskedrama om liv og glede.