Og derfor takker vi for den sorte sol
For månen som viser oss sola
Og solas glitrende ild stråler
For Maria som fødte Jesus Kristus
For kroppen som bærer fram det åndelige
For fysisk kropp og psykiske skygge
For kairos som bryter inn i våres hverdagskronos
Som en solformørkelse
For Guds mysterium som er «Det lysende mørkret»
Ég er brauð lífsins segir Jesús, brauðið sem er hold og orð og þekkir mannsins glímur. Hann þekkir villta bjarndýrið innra með okkur, sem við erum alltaf að reyna að temja og strauja skyrtur. Stundum tekst það ekki nógu vel og við eyðum öllu lífinu í að reyna að bæta um fyrir mistökin og byggja upp daglegt brauð öryggis og friðar. En sumum tekst líka helst til vel að temja björninn og birnuna innra með sér og passa inn í þann þrönga pappakassa sem lífi hans er skorinn. Og þá þurfum við Dára, villta sköpun í fimmtugsafmælisgjöf, því að maðurinn lifir ekki á einu saman brauði.
Denne paradoks av det åpenbarte og det skjulte og hemmelige snakker tekstene våre om i dag. Naturen preker om det og med sine høye bølger og sterke vind og orkaner. Og det er derfor som det er godt at se på Jesus strålende ansikt på fjellet, han som åpenbarer oss mysteriet om Gud og meningen med våres egen liv.
Preken i Brønnøy kirke 3. søndag i åpenbaringstiden, 17. januar 2015
I.
Siste uke har ytringsfriheten vært den store diskusjonen i samfunnet.
Siste søndag kom mere en forti verdenslederne sammen i Paris og deltok i marsjen med mere en tre millioner franskere mot terror og med ytringsfrihet. Årsaken for den store marsjen er angrepet på den satiriske Charlie Hebdo magasinet, gisseltakingen i en jødisk butikk og tre andre terrorangrep den syvende januar i Paris hvor tjue mennesker døde og tjueto ble alvorlig såret.
Man kan ha meninger om hverken alle av disse verdensledere skulle ha vært i med i marsjen. Noen av dem har trøblet relasjon til ytrings og pressefrihet sjølve. Man kan stille spørsmål om hvorfor angrepet i Paris får så stor oppmerksomhet da to tusen mennesker ble drept av den militante islamistgruppa Boko Haram i Nord Nigeria dagen etter angrepene i Paris. Eller eller piskningen av den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi.
Det er så mye vold i verden og sjansene til å live i trygghet og få ytre sin egen mening i frihet er ofte for små og få. Man kan også stille spørsmål om bildene som Charlie Hebdo publisert og diskutere hverken bildene som bladet publiserer er rasiske. Man kan tvile om noen som deltok i Paris-marsjen og man kan ha reservasjoner om bildene og man kan opplever viss vestlig hykleri i hvordan våres verden opplever angrep i Vest Europa som viktigere end liv i Afrika.
Tross alt dette var marsjen i Paris en viktig hendelse. Hun handler i min mening om en stor bevegelse av folk som ikke vil bli polarisert som religiøse og antireligiøse fiender, men ønsker å leve sammen i fred og trygghet. Ikke fordi vi skulle alle ble ens, men fordi vi har ulike kilder som vi drar vann og verdi fra. Og det er greit at vi er ikke alle de samme og mener det samme. Våres mangfold, våres ulike kilder er det som gir våres frihet til ytring, press og religiøsitet mening. Og vi som mennesker som lever i en verden av mangfoldighet må finne veier til å disse hellige kilder får eksistere sammen. Våres plikt med menneskerettigheter og pluralisme sammen med den økologiske krise er våres tid største politiske og religiøse utfordring.
II.
På onsdag publiserte Charlie Hebdo en nyt eksemplar med en skikkelse som kan tolkes for å være profet Mohammad på forsiden. Han gråter og holder opp et skilte hvor det står «Je suis Charlie». Overskriften av bilden er «Alt er tilgitt».
Hvem er det som tilgir?
Er det profeten Muhammad som tilgir Charlie Hebdo for bilder som er stigmatiske for muslimer?
Er det muslimer som står sammen med kristne, buddiske, hinduer, human etiske, jøder og andre og kjemper for rettigheten og friheten fra vold og terror?
III.
Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
I dagens evangelium finner vi Jesus i byen Sykar i Samarien, hvor han måtte reise fra Judea til Galilea. Hann sitter ved en brønn som heter Jakobskilden og er sliten og tørst. Han hadde ingenting til å dra med vann fra brønnen og disiplene var gått inn i byen til å kjøpe mat. Så kommer der en kvinne fra byen til å dra vann og Jesus siger til henne: «La meg få drikke».
Kvinnen blir overrasket. Hun er sjokkert fordi hun ikke er vant til at menn snakker med ukjente kvinner ved brønn. Hun er ikke vant til å bli sett og snakket til av menn. Og hun er også overrasket fordi hun kjente at mannen som snakket med henne var en jøde som samaritaner. Samaritanene hadde sine egen religiøse ritualer og sin egen versjon av loven, Torah. De syntes at Jerusalem skulle ikke være den utvalgte byen til å prise Herren, men heller Gerizim fjellet. Og på grunn av disse ulike oppfatninger av religion betraktede jøder og samaritaner hverandre som religiøse fiender.
Og nu sitter en av disse jøder ved Jakobs kilde og taler til henne. Han er her på det hellige landet som stamfaren Jakob kjøpte da han kom tilbake til sin bror Esau etter mange år som flyktning og forræder ifølge første Mosebok. Første Mosebok forteller oss at Jakob hadde lenge vært redd for å treffe sin bror, men at nettopp der i nærheten av kilden ble de venner og brødre igjen. Jakobs kilde er derfor et sterkt symbol av brødre som fant hver hinannen igjen og tilga hverandre i stedet for å drepe hverandre.
Jakobs far Isak hadde også hatt en halvbror, Ishmael, som samaritanske og islamske tradisjon ville senere anse som stamfaren til alle muslimer, imens Jakob er stamfaren til de andre abrahamiske religioner som kristendom og jødedom. Men om disse ulike spirer av det abrahamiske stamtre som senere vil komme frem i verdens historie bryr ikke Jesus og kvinnen seg om. Det er nok for dem å tenke om det som skiller ad samaritaner og jøder. Og finne ut av hverken den samaritanske kvinne skal gi denne tørste jødiske mann vann å drikke eller ei.
Jesus og kvinnen, jøden og samaritanen, den utvalgte og den foraktede snakker sammen ved brønnen. Deres dialog i Johannes evangeliet er en av de lengste dialogene i alle evangeliene og i denne samtale bryter Jesus fleste sosiale konvensjoner av sin tid. Hann snakker med den som jødene foraktede. Hann forteller henne om livets kilde og det levende vann som veller fram og gir evig liv. Og han forteller kvinnen om sin identitet, hvem han er og hva det er som er hans mål. Og kvinnen svarer med noe som er helt annerledes en Jesus store visjon om levende vann. Kvinner er praktisk og hun forstår ikke hva slags vann dette er som han snakker om, mannen som trengte hjelp fordi han ikke kunne dra vann fra brønnen selv. Hun peker ut at brønnen er dyp og at Jesus har ikke noe til å dra vann med. Og hun vil gjerne få livets vann fordi hun er sliten selv og trett av å gå hele dagen og hente opp vann.
Det er litt ironisk å lese denne samtalen, hvor to mennesker snakker på tvers. Jesus snakker om livets kilde, om den åndelige dimensjon i våres liv og tørst etter det som er evig. Kvinnen fokuserer på vann og de praktiske hverdagsproblemer med vann, hvordan man får vann, hvem skal hente vannet og hva man gjør da man er sliten av å hente vann. Det ironiske med samtalen er også noe som gir denne samtalen dyp mening. Våres tørst og lengten etter det som er evig og vakker og våres hverdagsproblemer med mat og drikk, trygghet og å betale regningene kan se ut til å ha ingenting til felles. Men den har oss felles, oss som er ånd og kjøtt. Vi ønsker å leve i trygghet med hverandre. Og vi ønsker oss fred og frihet til å dra vann, ånd og sannhet fra våres hellige kilder.
I samtalen minner Jesus på at hun er mere end hverdagslivet og vannbøtten, hun er mere en hender som henter opp vann, hun er et menneske av kjøtt og blod og uendelig verdifull som menneske. I samtalen minner kvinnen Jesu på det særskilte og problematiske av å være menneske av kjøtt og blod, i legeme som fokuserer på sitt nærmiljø og sin egen trygghet. Og begge aspekter av samtalen, den evige og den problematiske er viktige aspekter av at være menneske som henter vann fra kilder.
IV.
Det er noe spesielt med vann.
Vann bryter grenser.
Vann har felles element.
Ingen av oss kan leve uten vann.
I våres religiøse symbolikk står vann får våres mest grunnleggende og sakramentale praksis, våres tilhørighet til Gud, dåpen. Og dåpsvannet veller frem fra han som selv er livets kilde, Jesus Kristus. Det er godt å snakke om vannet og kilden her i dag i Brønnøy, som kanskje betyr «Brønnens øy».
Vann er et tvetydig symbol som religiøs identitet, fordi en tradisjon aldri kan eie vannet. Vann kan fungere som et religiøst symbol, men, som den samaritanske kvinne minner oss på, så er vann også våres menneskelige og universelle hovedmål. Alle trenger vann, mat, fred og trygghet. Og til å få vann og ha en fellesskap om vann trenger vi til å brekke mange sosiale konvensjoner som Jesus og kvinnen gjorde før i tiden.
Våres største oppfordring i nutiden er å leve sammen som vannfolk, folk som trenger fred og å leve sammen imens vi drar fra våres ulike kilder i frihet til tro, ytring og press. Majoriteten av verdens befolkning er tilknyttet til de store abrahamiske religioner, islam, kristendom og jødedom. Vi er barna av Jakob og Esau, Rebekka, Leah og Rakel, Isak og Ishmael. Våres religion og livssyn trenger til å vi lever sammen med folk av andre livssyn og religioner. Og vi samles i Paris og vi samles i Sykar og vi samles ved Jakobs kilde og i Brønnens øy for vi trenger vann, trygghet, frihet og vennskap i våres mangfoldighet.
Brønnen er dyp. Men Jakobskilden som symboliserer fred mellom Jakob og Esau, er også stor og full av kjærlighet, levende vann som veller fram og gir evig liv. Den mødtes engang en jøde og en samaritan og hadde en teologisk samtale om livets kilde. Og inn i denne store utfordring taler Jesus til oss, sliten og tørst og siger: «La meg få drikke».
Gud av Gud, lys av lys,
Sann Gud av sann Gud,
Født ikke skapt
Av samme vesen som Faderen…
Og ved Den Hellige Ånd og jomfru Maria
Ble han menneske av kjøtt og blod.
For de siste dager har jeg sunget trosbekjennelsen for å øve meg for julemessen på Skogmo. Derfor har den Nikenske trosbekjennelse har sunget i hodet mitt for mange dager. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud… ble han menneske av kjøtt og blod. Da jeg synger trosbekjennelsen og trosbekjennelsen synger inne i meg, så tenker jeg på disse ord om Gud som er lys av lys og menneske av kjøtt og blod.
Bibelen har tre fortellinger av Jesu fødsel. Den første er Matteus juleevangeliet fra Josefs synspunkt. Vi hører om engelen som kom til Josef og ba han å ta den gravide Maria til seg fordi hennes barn er av den hellige ånd. Matteus forteller oss at barnet ble født i Betlehem og tre vise menn så hans stjerne komme opp og søkte ham. Lukas juleevangelium gir oss fortellingen om engelen som besøkte Maria og fortalte henne at den hellige Ånd skulle overskygge henne og at hun skulle ha et barn. Og så hører vi den elskede historie om Maria og Josef som var på vei til Betlehem på grunn av innskrivningen av hele verden til manntall. De fikk ingen husrom og barnet var lagt i en krybbe. Det siste evangeliet som taler til oss om Kristus fødsel i verden snakker hverken om Maria eller Josef. Vi hører ingenting om jomfrur eller krybber men for i stedet Johannes poetiske evangeliet om lyset som ble født i verdenen.
I ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Julefortellingene er ulike og beskriver julemysteriet på ulik måte. Matteus gir oss de tre vise menn som søkte og søkte etter stjerne og konge og fant til slut en uvanlig konge i Betlehem. De er også Matteus som gir oss fortellingen om den hellige familie som flyktninger i Egypters land. Lukas forteller oss om barnet som ble født og lagt i krybben og fik varme av dyre fordi det var ingen husrom for dem. Og så er det Johannes gir oss bilder av lys og mørketid, Gud og menneske, himmel og jord, det som er sant og det som kjenner ikke sannheten. Alle disse fortellinger og vitnesbyrd om Gud født i verdenen vever trosbekjennelsen sammen i en stor lovsang. Og da vi synger med hele kirken på jorda på juledagen, så synger med millioner stemmer og tusen språk om jomfru Maria og den hellige Ånd om lyset som kommer av lys og ble kjøtt og blod.
De er bra at få alle disse fortellinger å høre, ikke bare en, fordi juleevangeliene lukker opp for oss ulike sannheter om Gud som er med oss. De gir oss en balanse mellom de som er kosmisk og generelt, som lyset og livet som kommer ned til jorden og også det som er lokalt og spesielt på et tidspunkt og et sted. Jesu fødsel i verden skjede på en viss tidspunkt i verdens historie og hver jul tenker vi på denne tidspunkt og det hellige stedet hvordan Jesubarnet ble født. Men den kosmiske tidspunkt om lyset og livet minner oss på at vi kan se Gud fødes i verden i øynene av hvert barn, hvert dyr og hvert menneske som er sårbar og trenger lys av lys.
…og ved den Hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.
Vi tilber et fattig barn som ble født hos dyre og ble en flyktning som spedbarn. Og hvert fattig barn, hvert barn som er flyktningbarn, barn som bor ved rasisme i Amerika, misbrukt og ensomt barn i Norge, skolebarn som dør i Pakistan, krigsbarn i Syria, Gaza og Ukraina er våres ansvar i verden.
Vi tilber et barn. Hans foreldre og dyrene i stallen var de første som så på ham og dyrene gav ham krybben som sin første seng. Og derfor er dyrene også våres ansvar, kjæledyrene som ingen har tid eller kjærlighet for, misbrukte husdyr som får ikke bevege sig nok og får ikke nok å spise, ville dyre som står i fare for utryddelse på grunn av menneskelig grådighet.
Vi tror på Gud som ble kjøtt og blod. Og derfor skulle mennesker og dyre av kjøtt og blod være viktige for oss.
Det er vanskelig å tenke på verdens situasjon og man kan lett bli pessimistisk og sarkastisk når man tenker på mørkret i verdenen som ikke tar imot lyset. Jeg kjente engang en mann som sagde at mennesker som ville redde verden var de farligste av alle mennesker. Det er noe rett i det som han sagde for alle fanatikere for mans egen kamp for en ny verden kan endre sig til fanatisme. Ingen av oss kan redde verdenen eller se til at alle barn er lykkelige. Men det betyder ikke at man ikke skulle prøve. Og kanskje forteller julen oss nettopp dette, at vi skal hverken redde verdenen selv eller gi opp i kampen for et betre liv for kjøtt og blod. Det er ikke oss som skal redde verdenen, men Jesus Kristus har allerede gjort det. Og det er på grunn av lyset som er kommet i verden, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, som vi kan ta ansvar for verden. Vi kan ikke redde verdenen eller ta bort mørkret i verdenen. Men vi kan hjelpe Gud i å sende ut lys, fred og kjærlighet i verdenen. Da vi gjør det så smiler vi til et barn i stedet for å være sint og kjemper med mørkret i våres egen sinn. Vi snakker til en katt på gata, klapper en ku og hund eller gir småfuglene korn. Vi gir våres penge til Nødhjelp og er oppmerksomme til barn og dyre som blir utsatt til mishandling. Vi kjemper mot fattigdom, undertrykkelse, urettferdighet og krig.
Og så blir våres jul ikke bare en minnestund om den første jul, men julen som varer for evighet til evighet. Det gjør vi, ikke fordi vi kan redde hele verdenen, eller fordi vi tenker verdenen er perfekt. Vi gjør det fordi Gud er på jobb i verdenen som lys av lys og fordi Guds rike skal være uten ende.
Og ved Den Hellige Ånd og jomfru Maria
Ble han menneske av kjøtt og blod.
Det lyser i stille grender
Av tindrande ljos i kveld
Og tusende barnehender
Mot himmelen ljosa held.
Og lade med song dei helsar
Sin broder i himmelhall,
Som kom og vart heimsens Frelsar
Sm barn i ein vesall stall.
Bussen kjørte sakte opp den bratte skråningen. Hann var full av folk og alle svetter fordi varmetemperaturen er omkring 38 grader. Utsikten over åsene var vakkert. Vi skulle komme til Betlehem etter bare fem minutter og jeg gledet meg til å tenke om hvordan de ville bli å komme til den hellige by.
Jeg blir lidt skuffet da jeg kommer ut av vognen og retter hatten på hodet mitt. Fortauet her er like grå som overalt. Folk sitter i kafeer overalt og drikker noe kaldt og forfriskende. Men man kan straks se at byen er Betlehem og Jesu fødested. Det står skrevet med store bokstaver over butikkenes vinduer. Jeg ser en butikk som har overskriften «Marias sølvbutikk» hvor jeg kan kjøpe Marias sølvarmbånd. Marias øredobber og Marias halskjede. Hver butikk har sine egen hellige relikvier at selge, hellig vann fra Jordan elva på flasker, hellig jord fra Holy Land, tornekroner, og veldig billige krybber. «Hvis du kjøper to vise menn, så får du den tredje fri» siger en ivrig selger. «Bare for deg, du får Maria og Josef også, og så gir jeg deg familie pris.
Jeg løper bort fra butikkene. Jeg har heller ikke penge nok til å kjøpe det hele evangelium.
Men det var kirken som jeg ville så gjerne se, Fødselskirken i Betlehem. Kirken er en av de eldste i verden som er i bruk. Eldste delen av den ble bygget på tre-hundre tallet av keiseren Konstantins mor Helene og da den ble ødelagt bygdes en stor basilika i 600 tallet på det samme sted. Gamle fortellinger alt fra hundretallet siger at Jesusbarnet ble født i en grotte og at kirken er bygget over stedet som historisk har blitt utpekt som Jesu fødselssted.
Jeg kommer til kirken og må vente en god stund til å nå frem til de bittesmå dørene som kalles dør av ydmykhet fordi de er så mange mennesker der. Jeg leser i en brosyr at folk ble redd for at noen kunne komme ridende på hest inn i kirken for å skjende kirken og gjorde derfor dørene så små. Jeg må bøye mig helt ned til å komme inn og de høyeste av turistene må krype inn. Det var ikke så mye å se i kirken uten et vakkert mosaikkgulv. Jeg følger menneskenes mengde ned de små svingtrappene, ned i en slags tunnel til grotten. Jeg må bøye meg dypt igjen for å kunne gå igjennom tunnelen og ved enden av dem ser jeg svakt lys. Grotten er ganske små og de eneste lys er fra noe gamle sølv lamper. Jeg ser på en stjerne gravert i gulvet og leser ord i stjernen på latin: Hic De Virgine Maria Jesus Christus Natus Est som betyder På denne stedet ble Jesus Christus født av jomfru Maria.
Der låg han med høy til pute
Og gret på si ringe seng,
Men englane song der ute
På Betlehems aude eng.
Hva skjede egentlig i denne grotte? Kanskje fødtes Jesusbarnet der, kanskje i et annen grotte eller en låve. Ingen vet uten Gud.
Men i løpet av denne varme dag i Betlehem så er det ikke så viktig for meg.
Noe helt fantastisk skjede denne dag jeg var på vei ned i grotten.
Jeg måtte bøye meg så lavt til å komme inn, var så trett i ryggen og måtte vente så lenge. Men jeg opplevde så sterkt at de var nettopp sådan som man måtte komme til Jesu fødselsted. Alle de som kom der inn hadde enten bøyet eller krypet. Der var folk fra alle hjørner av verden som bøyede sitt hode og hadde samme mål. Vi ville alle se stedet hvor han kanskje ble født, de fattige barn som er Gud født i verden, barnet Jesus. Og man kan bare begripe julens mysterium, hvis man er villig til å bøye sitt kne.
Nu bor han høyt i himmerik
Han er Guds egen Sønn
Men husker alltid på de små
Og hører deres bønn.
Det er juleaften og den hellige høytid har kommet.
Vi samles i kirken til å glede oss fordi frelseren er født i verden.
Denne høytid, denne fødsel er Guds gave til oss,
Tegn om løsningen som har som har allerede begynt og blir ferdig når all sorg, fattigdom, uro og grusomhet er forbi.
Det er Guds mål og derfor sendte Gud Kristus i verden
I den lille grotte
I en fattig mors arme
Til folk som takket nei til ham i herberget
hadde ikke rom for ham
Og drepte ham på korset.
Gud sendte Kristus i verden til alle som trenger ham.
Og vi feirer jul til å tenke på dette mysterium
om barnet som bli født i og for verden
og for oss
Midt i vinterens skygge.
Tror du dette?
Tror du å han husker oss, de små og hører våres bønner
Som salmen siger?
Og hvis du vil
Ta noen skritt
Bøy hodet og knærne
Og se på stjernen i gulvet
Hvor Jesubarnet ble født av jomfru Maria.
Dette barn er et symbol av alt som er svak og sped i verden
De som vi må beskytte med våres liv.
Dette barn er et symbol av det sterk og mektige i verden
De som beskytter oss i våre liv.
Fordi kjærligheten er det sterkeste og største som finns
Og et barn kaller fram disse menneskelige paradokser av de sterke og svake i oss.
Sann Gud og sant menneske
Som blir lagt i våres armer i juletid.
Jeg er så glad hver julekveld
Da synger vi hans pris
Da åpner han for alle små
Sitt søte paradis.
Jeg står opp og går opp svingetrappene til den andre side. Det er en varm dag i Betlehem, solen skinner og folket er overalt. Men det er greit, og jeg legger ikke merke til butikkene lenge. Jeg trenger ikke jord i pakke eller hellig vann fra Jordans elva, fordi den hellige jord og det hellige vann er her og nå i hele verden hvor folket ærer Jesubarnet og kryper ned ved krybben hans.
Og de er derfor som vi kan være så glad hver julekveld, fordi Paradis er nær og englene synger for oss. Hver som vi er og hvor som vi er så er vi Guds.
God jul alle sammen! Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!
Ég hef fylgst úr fjarlægð með allri umræðunni um kirkjuheimsóknir á aðventunni. Hún hefur verið hvöss og inn í hana blandast pólitískar hræringar sem erfitt er að henda reiður á. Þessi umræða snertir mig tilfinningalega. Ég veit að mörgu fólki þykir vænt um kirkjuheimsóknirnar. Ég á vini og ættingja sem eru trúlausir og þekki hversu ósátt þau eru við kirkjuheimsóknirnar. Það gerir mig vansæla að börn skuli stríða hvert öðru á trú og trúleysi eins og nýlegt dæmi sannar af dreng í Grafarvoginum sem ekki valdi að fara í kirkjuheimsókn. Þessi ljóta saga af stríðni minnti mig á strákana mína sem stundum var strítt af því að mamma þeirra væri prestur og var sagt að þeir ættu að þegja og fara heim og lesa Biblíuna.
Mér finnst það sárt og leiðinlegt að einmitt á þessum tíma ársins í desembermyrkrinu, þar sem við þurfum svo innilega á friði, gleði og náungakærleik að halda, skuli hann vera undirlagður af árvissum deilum í samfélaginu, bloggheimum, borgarstjórnarfundum, samfélagsmiðlum og kommentakerfum. Með þessu er ég ekki að segja að umræðan um kirkjuheimsóknirnar sé ekki mikilvæg, því hún er það. Umræða um tengsl trúfélaga og skóla, mannréttindi, trúfrelsi, eðli skólastarfs og þróun samfélagssáttmála er mikilvæg. Ég er hins vegar ekki viss um að allar myndir þessarar umræðu séu mjög gefandi eða þoki okkur í átt til lausnar og sáttar sem samfélags. Deilumálið Kirkjuheimsóknir er að mínu viti fast í hjólfari og flokkadráttum til hægri og vinstri.
Ég hef áhyggjur af þessu hjólfari, vegna þess að spólið í hjólfarinu getur leitt til þess að fólk í samfélaginu verði ónæmt fyrir veigamiklu spurningum um menntun, skólaskyldu, mannréttindi, menningararf og trú. Nú þegar verða margir grænir í framan þegar minnst er á kirkjuheimsóknir, af því að þeim finnst þetta svo hrikalega leiðinleg, tilfinningahlaðin og eitruð umræða. Ég er örugglega búin að missa helminginn af lesendum bloggsins nú þegar vegna þess að fólk vill miklu frekar gera eitthvað jólalegt eins og að kaupa jólatré en að hlusta á enn eitt röflið um kirkjuheimsóknir skólabarna á aðventu. Sem er auðvitað mjög dapurlegt af því að ég er rétt að komast að efninu og því sem mér finnst sjálfri um þessar heimsóknir.
Sko….
Þessi tvö atriði útheimta yfirvegaða umræðu um samstarf kirkju og skóla. Það þarf að liggja fyrir hver mörk skírnarfræðslu og fræðslu um trúarbrögð eru. Og það þarf að liggja fyrir hvað átt er við með vettvangsferð.
Kannski finnst mörgum að þetta liggi allt saman morgunljóst fyrir. En það flækir umræðuna að við notum mörg hver orðið boðun á ólíkan hátt. Boðun í sinni víðustu mynd fjallar um allt það sem er boðandi eða normatíft á erlendum tungumálum. Boðun í merkingunni normatíft fjallar um það hvernig mér finnst að hlutirnir eigi að vera í andstöðu við það sem er lýsandi eða deskríftíft. Þegar ég segi börnum að þau eigi að vera góð hvert við annað, að þau eigi ekki að henda rusli eða stríða hvert öðru sendi ég frá mér normatíf, boðandi skilaboð. Boðun í þessari víðu merkingu er mikilvægur þáttur í uppeldi og skólastarfi. En það er líka hægt að nota orðið boðun í þrengri merkingu um boðun tiltekins trúararfs og trúarsannfæringar, sem prédikun og trúboð, eða það sem enskan kallar evangelization. Slík boðun er ekki hluti af aðalnámskrá grunnskóla og leikskóla en heyrir til heimilisguðrækni, skírnarfræðslu og fullorðinsfræðslu hvers trúfélags.
Hin fjöruga umræða á borgarstjórnarfundi í gær spratt m.a. út af statusuppfærslu Lífar Magneudóttur varaborgarfulltrúa og formanns Mannréttindaráðs þar sem hún gagnrýndi harðlega kirkjuheimsókn skóla og kallaði trúboð. Í kirkjuheimsókninni átti sóknarpresturinn í Langholtskirkju að flytja hugvekju. Líf er kona sem ég ber traust til og er oft sammála. En ég er ósammála henni um það að hugvekja prests sé endilega trúboð. Hugvekja hlýtur alltaf að byggjast á normatífri boðun, að hugvekjarinn flytji boð um það hvernig hlutirnir eigi að vera. En hún þarf ekki nauðsynlega að vera evangelísk í þeirri merkingu að hún boði trú eða trúarsannfæringu. Hugvekja getur til dæmis auðveldlega fjallað um umhverfismál, friðarmál, sættir og náungakærleik, eða rifjað upp jólasögu sem tengist því hversu mikilvægt það er að berjast gegn fátækt og óréttlæti. Þegar skóli velur að fara í vettvangsferð í kirkju getur prestur tekið á móti börnunum fyrir hönd kirkjunnar. Ef skólinn velur að biðja prestinn um að segja einhver orð eða halda hugvekju, þá ber prestinum að gera það á forsendum skólans og á þann hátt að ekki sé um evangelíska boðun að ræða.
Ég ber líka traust og hlýju til skólastjórans í Valsársskóla, Ingu Sigrúnar Atladóttur sem í statusuppfærslu ræðir mikilvægi þess að miðla fræðslu um kristinn trúararf í samræmi við námskrá grunnskóla. Hinn kristni trúararfur hefur fylgt íslenskri menningu í þúsund ár og sem skólanum ber að fræða nemendur sína um sem lið í menningarlæsi. Ég er hins vegar ósammála henni um það að það séu rök í málinu að allir nemendur grunnskólans séu meðlimir í Þjóðkirkjunni. Lögbundið skólastarf á ekki að tengjast trúfélagsaðild. Það á að vera normatíft og deskríptíft, boðandi og lýsandi, en ekki evangelískt án tillits til þess hvort við búum í sveit og borg og hvort og hvar börnin okkar eru skráð í trúfélög.
Í morgun las ég grein eftir Siggeir Ævarsson um upplifun hans af kirkjuheimsókn leikskólabarnsins síns. Færslan er reyndar fjögurra ára gömul, en dúkkaði aftur upp núna á Facebook í tengslum við umræðuna um kirkjuheimsóknir á aðventu. Í lýsingu Siggeirs byrjaði kirkjuheimsóknin á því að allir voru beðnir um að signa sig og síðan báðu allir saman Faðir vor. Þvínæst hafi presturinn sagt frá því að sagan af fæðingu Jesúbarnsins væri merkilegasta saga í heimi. Sjálfur lýsir faðirinn þeirri skoðun sinni að honum finnist það jákvætt og sjálfsagt að kristinn trúararfur og fræðsla um trúarbrögð sé hluti af starfi skólans en er óánægður með trúboðið sem hann taldi sig verða vitni að í kirkjunni. Hann vill trúfræðslu barni sínu til handa, ekki trúboð.
Lýsing Siggeirs er fjögurra ára gömul og vonandi hefur eitthvað breyst. Sjálf viðurkenni ég fúslega að hafa stjórnað kirkjuheimsóknum með þeim hætti sem hann lýsir hér áður og fyrr. En ég geri það ekki lengur. Ég geri greinarmun á þeim stöðum þar sem ég flyt evangelíska og normatífa boðun. Ég er prestur og prédika að sjálfsögðu, bið bænir og vitna um trúna í skírnarfræðslu og helgihaldi kirkjunnar. En því fer fjarri að ég þurfi að gera það á öllum stöðum og tímum. Ég er ekki foss eða gosbrunnur. Í vettvangsheimsóknum flyt ég ekki evangelíska boðun. Ég bið ekki lengur bænir í vettvangsheimsóknum eða ber fram hinn kristna trúararf sem hinn eina rétta og merkilegasta á þeim vettvangi. Ég geri mér far um það að þau orð sem ég segi í slíkum heimsóknum innihaldi frekar normatífa boðun en evangelíska, vegna þess að hin síðarnefnda boðunin heyrir til skírnarfræðslu kirkjunnar, ekki vettvangsheimsóknum skóla. Skólarnir eru velkomnir í kirkjuna og ef þau vilja flytja helgileikinn sinn þar þá er það líka velkomið. Ég virði líka ákvörðunarrétt skóla til að gera eitthvað annað á aðventunni en að heimsækja kirkju, eða vilja frekar koma í mars. Það er líka fínt, vegna þess að vettvangsferðir eiga að vera á forsendum skóla, ekki kirkju. Og skólinn er skóli allra barna, ekki aðeins hinna kristnu.
Þetta er nú svona það sem ég vildi segja um þetta mál. Getum við ekki sannmælst um það að taka þessa umræðu upp í janúar þegar jólaskjálftinn er runnin úr okkur? Getum við ekki haldið áfram að fjalla um samstarf kirkju og skóla og gert það á einhvern hátt sem skilar okkur áfram? Og getum við ekki sleppt því að gera þessar kirkjuheimsóknir að pólitísku þrætuepli? Ég er pólitísk portkona sem hef kosið flesta flokka í kosningum. Ég set krossinn minn í kosningum við þann flokk sem ég treysti best hverju sinni til að huga að hag almennings, byggja upp heilbrigðis-, félags- og menningarlíf og standa vörð um mannréttindi og umhverfi. Ég hef nákvæmlega engan áhuga á því hvort Sjálfstæðisflokkurinn styður kirkjuheimsóknir eða hvort VG sé á móti þeim. Ég er hvorki með eða á móti kirkjuheimsóknum frekar en öðrum vettvangsferðum skóla. Mér finnst þetta ekki vera flokkspólitískt mál. Þetta er mál sem fjallar um það hvernig námsskrá grunnskóla verði best komið til skila og um samstarf kirkju og skóla. Slíkt samstarf á að vinnast á faglegum forsendum og á grundvelli menningar og trúarfræðslu.
Og að lokum, verum nú góð á aðventunni, elskum hvert annað og tölum fallega hvert um annað. Tölum af virðingu um trú, trúleysi og lífsskoðanir fólks og forðumst að búa til staðalímyndir hvert af öðru. Tölum við börn, systkini og barnabörn um mannvirðingu og manngildi. Skólabörn eiga ekki að þurfa að sæta stríðni vegna trúar og trúleysis. Trúuð og trúlaus eigum við jól saman, og ljósin okkar lýsa upp desembermyrkrið. Það er gott og það er nóg.
