Flokkur: Óflokkað

Charlie Hebdo og Livets kilde

Preken i Brønnøy kirke 3. søndag i åpenbaringstiden, 17. januar 2015

I.

Siste uke har ytringsfriheten vært den store diskusjonen i samfunnet.

Siste søndag kom mere en forti verdenslederne sammen i Paris og deltok i marsjen med mere en tre millioner franskere mot terror og med ytringsfrihet. Årsaken for den store marsjen er angrepet på den satiriske Charlie Hebdo magasinet, gisseltakingen i en jødisk butikk og tre andre terrorangrep den syvende januar i Paris hvor tjue mennesker døde og tjueto ble alvorlig såret.

Man kan ha meninger om hverken alle av disse verdensledere skulle ha vært i med i marsjen. Noen av dem har trøblet relasjon til ytrings og pressefrihet sjølve. Man kan stille spørsmål om hvorfor angrepet i Paris får så stor oppmerksomhet da to tusen mennesker ble drept av den militante islamistgruppa Boko Haram i Nord Nigeria dagen etter angrepene i Paris. Eller eller piskningen av den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi.

Det er så mye vold i verden og sjansene til å live i trygghet og få ytre sin egen mening i frihet er ofte for små og få. Man kan også stille spørsmål om bildene som Charlie Hebdo publisert og diskutere hverken bildene som bladet publiserer er rasiske. Man kan tvile om noen som deltok i Paris-marsjen og man kan ha reservasjoner om bildene og man kan opplever viss vestlig hykleri i hvordan våres verden opplever angrep i Vest Europa som viktigere end liv i Afrika.

Tross alt dette var marsjen i Paris en viktig hendelse. Hun handler i min mening om en stor bevegelse av folk som ikke vil bli polarisert som religiøse og antireligiøse fiender, men ønsker å leve sammen i fred og trygghet. Ikke fordi vi skulle alle ble ens, men fordi vi har ulike kilder som vi drar vann og verdi fra. Og det er greit at vi er ikke alle de samme og mener det samme. Våres mangfold, våres ulike kilder er det som gir våres frihet til ytring, press og religiøsitet mening. Og vi som mennesker som lever i en verden av mangfoldighet må finne veier til å disse hellige kilder får eksistere sammen. Våres plikt med menneskerettigheter og pluralisme sammen med den økologiske krise er våres tid største politiske og religiøse utfordring.

II.
På onsdag publiserte Charlie Hebdo en nyt eksemplar med en skikkelse som kan tolkes for å være profet Mohammad på forsiden. Han gråter og holder opp et skilte hvor det står «Je suis Charlie». Overskriften av bilden er «Alt er tilgitt».

Hvem er det som tilgir?
Er det profeten Muhammad som tilgir Charlie Hebdo for bilder som er stigmatiske for muslimer?
Er det muslimer som står sammen med kristne, buddiske, hinduer, human etiske, jøder og andre og kjemper for rettigheten og friheten fra vold og terror?  

III.
Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
I dagens evangelium finner vi Jesus i byen Sykar i Samarien, hvor han måtte reise fra Judea til Galilea. Hann sitter ved en brønn som heter Jakobskilden og er sliten og tørst. Han hadde ingenting til å dra med vann fra brønnen og disiplene var gått inn i byen til å kjøpe mat. Så kommer der en kvinne fra byen til å dra vann og Jesus siger til henne: «La meg få drikke».

Kvinnen blir overrasket. Hun er sjokkert fordi hun ikke er vant til at menn snakker med ukjente kvinner ved brønn. Hun er ikke vant til å bli sett og snakket til av menn. Og hun er også overrasket fordi hun kjente at mannen som snakket med henne var en jøde som samaritaner. Samaritanene hadde sine egen religiøse ritualer og sin egen versjon av loven, Torah. De syntes at Jerusalem skulle ikke være den utvalgte byen til å prise Herren, men heller Gerizim fjellet. Og på grunn av disse ulike oppfatninger av religion betraktede jøder og samaritaner hverandre som religiøse fiender.

Og nu sitter en av disse jøder ved Jakobs kilde og taler til henne. Han er her på det hellige landet som stamfaren Jakob kjøpte da han kom tilbake til sin bror Esau etter mange år som flyktning og forræder ifølge første Mosebok. Første Mosebok forteller oss at Jakob hadde lenge vært redd for å treffe sin bror, men at nettopp der i nærheten av kilden ble de venner og brødre igjen. Jakobs kilde er derfor et sterkt symbol av brødre som fant hver hinannen igjen og tilga hverandre i stedet for å drepe hverandre.

Jakobs far Isak hadde også hatt en halvbror, Ishmael, som samaritanske og islamske tradisjon ville senere anse som stamfaren til alle muslimer, imens Jakob er stamfaren til de andre abrahamiske religioner som kristendom og jødedom. Men om disse ulike spirer av det abrahamiske stamtre som senere vil komme frem i verdens historie bryr ikke Jesus og kvinnen seg om. Det er nok for dem å tenke om det som skiller ad samaritaner og jøder. Og finne ut av hverken den samaritanske kvinne skal gi denne tørste jødiske mann vann å drikke eller ei.

Jesus og kvinnen, jøden og samaritanen, den utvalgte og den foraktede snakker sammen ved brønnen. Deres dialog i Johannes evangeliet er en av de lengste dialogene i alle evangeliene og i denne samtale bryter Jesus fleste sosiale konvensjoner av sin tid. Hann snakker med den som jødene foraktede. Hann forteller henne om livets kilde og det levende vann som veller fram og gir evig liv. Og han forteller kvinnen om sin identitet, hvem han er og hva det er som er hans mål. Og kvinnen svarer med noe som er helt annerledes en Jesus store visjon om levende vann. Kvinner er praktisk og hun forstår ikke hva slags vann dette er som han snakker om, mannen som trengte hjelp fordi han ikke kunne dra vann fra brønnen selv. Hun peker ut at brønnen er dyp og at Jesus har ikke noe til å dra vann med. Og hun vil gjerne få livets vann fordi hun er sliten selv og trett av å gå hele dagen og hente opp vann.

Det er litt ironisk å lese denne samtalen, hvor to mennesker snakker på tvers. Jesus snakker om livets kilde, om den åndelige dimensjon i våres liv og tørst etter det som er evig. Kvinnen fokuserer på vann og de praktiske hverdagsproblemer med vann, hvordan man får vann, hvem skal hente vannet og hva man gjør da man er sliten av å hente vann. Det ironiske med samtalen er også noe som gir denne samtalen dyp mening. Våres tørst og lengten etter det som er evig og vakker og våres hverdagsproblemer med mat og drikk, trygghet og å betale regningene kan se ut til å ha ingenting til felles.  Men den har oss felles, oss som er ånd og kjøtt. Vi ønsker å leve i trygghet med hverandre. Og vi ønsker oss fred og frihet til å dra vann, ånd og sannhet fra våres hellige kilder.

I samtalen minner Jesus på at hun er mere end hverdagslivet og vannbøtten, hun er mere en hender som henter opp vann, hun er et menneske av kjøtt og blod og uendelig verdifull som menneske.  I samtalen minner kvinnen Jesu på det særskilte og problematiske av å være menneske av kjøtt og blod, i legeme som fokuserer på sitt nærmiljø og sin egen trygghet. Og begge aspekter av samtalen, den evige og den problematiske er viktige aspekter av at være menneske som henter vann fra kilder.

IV.
Det er noe spesielt med vann.
Vann bryter grenser.
Vann har felles element.
Ingen av oss kan leve uten vann.
I våres religiøse symbolikk står vann får våres mest grunnleggende og sakramentale praksis, våres tilhørighet til Gud, dåpen. Og dåpsvannet veller frem fra han som selv er livets kilde, Jesus Kristus. Det er godt å snakke om vannet og kilden her i dag i Brønnøy, som kanskje betyr «Brønnens øy».

Vann er et tvetydig symbol som religiøs identitet, fordi en tradisjon aldri kan eie vannet. Vann kan fungere som et religiøst symbol, men, som den samaritanske kvinne minner oss på, så er vann også våres menneskelige og universelle hovedmål. Alle trenger vann, mat, fred og trygghet. Og til å få vann og ha en fellesskap om vann trenger vi til å brekke mange sosiale konvensjoner som Jesus og kvinnen gjorde før i tiden.

Våres største oppfordring i nutiden er å leve sammen som vannfolk, folk som trenger fred og å leve sammen imens vi drar fra våres ulike kilder i frihet til tro, ytring og press. Majoriteten av verdens befolkning er tilknyttet til de store abrahamiske religioner, islam, kristendom og jødedom. Vi er barna av Jakob og Esau, Rebekka, Leah og Rakel, Isak og Ishmael. Våres religion og livssyn trenger til å vi lever sammen med folk av andre livssyn og religioner. Og vi samles i Paris og vi samles i Sykar og vi samles ved Jakobs kilde og i Brønnens øy for vi trenger vann, trygghet, frihet og vennskap i våres mangfoldighet.

Brønnen er dyp. Men Jakobskilden som symboliserer fred mellom Jakob og Esau, er også stor og full av kjærlighet, levende vann som veller fram og gir evig liv. Den mødtes engang en jøde og en samaritan og hadde en teologisk samtale om livets kilde. Og inn i denne store utfordring taler Jesus til oss, sliten og tørst og siger: «La meg få drikke».

Hestmannen

Preken for 13. søndag i treenighetstiden

i Brønnøykirke 7. september 2014

 I.

I den gamle prestegården her i Brønnøysund finns der en gammel dør med tre landskapsmalinger. Den blev målet av en lokal kunster for et hundre år siden. Han var interessert i prestens datter, men fik henne ikke, så han malte tre fine bilder på hendes soveroms dør. På døren kan man se tre bilder av fjell, De Syv Søstre, Torghatten og endelig Hestmannen. Sagnet om Hestmannen som ville få enten en av de sjue dattera av Sulitjelmakongen, eller deres venninne Lekamøya er vel kjent av dere, men for meg som kommer fra Island er den helt ny. I sagaen så går Hestmannen etter kvinnene og de blir redde og løper hver sin vei. Hestmannen rider sydover og da han ikke kan få fat i kvinnen sender hann en pil etter hende, men kongen i Sømna eller Brønnøysund kastet sin hatt i vei for pilen. Og sola randt og alle ble til stener, søstrene sju, Hestmannen, hatten og Lekamøya.

Da jeg betrakter de fine malerier på prestedatterens dør,
så tenker jeg om sagnet om fjellene i Helgeland,
om den store drama om lengten og frykt,
beskyttelse og Hestmannens feil beslutninger.
Hva ville ha skjet dersom de ikke var alle så opptatt av jakten
og glemte å se etter sola?
Hva ville ha skjet dersom Hestmannen hadde snakket og leget med jentene,
I stedet for å jage etter dem og forsøke å drepe dem?
Hva ville ha skjet dersom hans piler hadde blitt av kjærlighet
i stedet for å såre og skade?
Kanskje bor der en hestmann i oss alle,
En mulighet til feil og gal beslutning
Å være en uhyre i ord og gjerninger
Som kan ta en lang tid og mye tålmodighet til å gjøre ting betre igjen.
Da man føles som Hestmannen blir alt så tungt som av sten
Og alt er feil
Og man sitter på ryggen av hesten,
vill og veldig med hjelm og kappa,
Men kan sig ikke røres.

Kanskje er dramaet om å lengte efter,
Og komme nær andre mennesker og feile denne viktige oppgave
ikke bara tegnet i de vakre Helgelandsfjellene,
Men kan òg ses som våres daglige kamp i egen sjel og kropp.
I begynnelsen av messen bad vi Gud å skape i oss et udelt hjerte.
Hvis vi bruker Helgelands mytologiske språk
kan vi sige at vi ber om daglig hjelp med våres egen hestmann,
å lære ham kjærlighet, å endre hans piler
og å få ham ut av berget
hvor han kan bade sig i evighet med søstrene og Lekamøya.

II.
Evangeliet i dag handler og om en feil.

Vi hører om en mann som skulle gå langt bort og gav sine tre tjener talenter. En fik fem talenter, en annen to og en tredje én talent- etter det hvert enkelt hadde evne til, siger evangeliet. Det gikk bra for tjenerne med fem og to talenter, de jobbede og jobbede og fik flere og flere talenter. Da mannen kom tilbake var hann veldig glad for alt arbeidet som de hadde gjort.  Men han blev ikke glad med den tredje, fordi denne tjener hadde gjemt talenta i jorda. Og da mannen spurte hvorfor han gjorde det, så sagde tjeneren: Jeg ble redd.

Ja, han ble redd. Han så på alle de andre talenter som de andre tjenere hadde og han visste at han kunne aldri skaffe sin herre de samme som de andre gjorde. Han hadde jo fått færre talenter i begynnelsen. Han ble redd for herren som han oppfattede som en hard mann. Han ble redd for at han skulle tape den ene talent som han bli trøstet med. Og så grav han den ned i jorda hvor den produserte ingenting og gav ham ingen flere talenter. Og da herren hans kom hjem, så hadde det som de andre hadde blitt større, men hans talentmengde var uendret.

De kan være mange årsaker til det som tjeneren gjorde. Kanskje var han så dårlig og lat som herren sagde. Men det er også let å forstå tjenerens frykt, og hva han gjorde til å beskytte sig selv. Han var redd for forventningene, han var redd for at det som han kunne produsere med denne ene talent kunne aldri bli nok. Kanskje var han redd for at han kunne aldri tildra noe, at alt som hans sagde og gjorde var dømt til å mislykkes. Kanskje var han sint for at herren gav ham ikke flere talenter og sjalu i de andre tjener og deres talenter. De tror jeg fleste av oss kan forstå, fordi sjalusi noe fleste mennesker har til felles og denne følelse er veldig voldsom og sårbar. Kanskje var han så redd at han ble paralysert og fikk panikk. Og kanskje ble han så overbevisst at alt som han prøvde skulle automatisk bli fiasko, at han aldri prøvd.

Engang var der en kone som kjørte i bilen sin. Dekket punkterte og hun måtte låne en jekk, så han gikk til det neste sted i nærheten. Men mens hun gikk, så begynte hun å tvile. Hun blev overbevisst at bonden ville aldri låne henne jekken og at han bli irritert og sint at hun kom så sent om kvelden.  Hun gikk for en time og hele tiden snakkede hun med sig selv og tenkte på alle de ulike negative reaksjoner hun kunne tenke sig hos bonden. Endelig kom hun til stedet og da bonden åpnede, ropte hun høyt: «Du kan selv ha din jekk, du din dritsekk!»

Sådan skjes da vi er overbevisst om at vi alltid blir avvist.  Så avviser vi hjelp, fordi vi synes det er mindre sårbar å avvise selv end at noen annen får avvise oss. Og så blir vi som Hestmannen. Men Kristis evangelium er ikke bare en realistisk tale om menneskelig smerte og svakhet. Den er ikke lest her i dag til at vi kan alle sitte sammen og tenke på våres felles «hestmannsskap». Det er et riktig evangelium, gode nyheter. Og i dag vil jeg gjerne påpeke tre gode nyheter i denne menneskelige hestemannssituasjon som lignelsen om talentene handler om.

Den første er at mannen i fortellingen gav alle sine tjenere en eller flere talenter. Og det er utrolig viktig, fordi det er så svært og sårbar da vi tenker oss verdiløs, svake og talentløs. Vi har verdi hver og en og Gud som er full av kjærlighet elsker oss og våres talenter. Og derfor er det en viktig oppgave å finne talentene som vi har gravet ned og sette dem til bruk.

Den andre er at livet som Gud har kallet oss til i sitt rike handler ikke om de masser av produkter som vi produserer. Guds rike er ikke en kapitalistisk storbusiness. Guds økonomi handler ikke bare om vokst i kompaniet, men og om tjenerne som jobber der. De jobber som frie mennesker som lever i den tro, håp og kjærlighet som Gud har gitt oss. Og derfor trenger de ikke til å være redd for Gud og Guds forventninger av oss. Vi trenger ikke til å være redd for andre mennesker og deres forventninger av oss. Vi trenger ikke å sammenligne oss med andre eller telle deres talenter. Vi er god nok, som Gud har skapt oss og våres ene talent, eller to talenta, eller fem er også god nok.

Den tredje gode nyhet som jeg ville peke på er at vi er alle syndere. Ja, jeg vet, den gamle læren om menneskers synd synes ikke meget positiv ut. Men poenget er at vi er alle syndere og Gud har omsorg for syndere. Så mye omsorg har Gud at han døde for oss alle. Gud er ikke en hard mann. Gud er kjærlighet og vil hjelpe oss til å være kjærlighet og.

III.

Jeg ser på prestedatterens dør med de fine malerier.
Og så tenker jeg på maleren som malte så vel
Og gav maleriet til kvinnen som han ikke fik.
Hvorfor valgte kunstneren nettopp dette motiv i sin gave til prestens datter?
Kanskje kjempede ham med Hestmannen i sig selv.
Kanskje kjempede ham med å endre sine piler fra sinne og uro til harmoni.
Det er ingen uro i maleriet, havet utenfor fjellene er helt stille
Og sola skinner over fjellene.
Jeg forestiller meg at denne fine maleri var kunstnerens vei til å slippe taket
komme ut av hestmannsstenen
Og bruke sin talent til å gjøre noe vakkert.
Gud, gi oss tro til å gjøre det også.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Messukosssúpa?

Messan á sunnudaginn verður síðasta messan mín í Grafarholti að sinni. Messan er líka útvarpsmessa. Ég á eftir að kveðja svo marga af vinum og vinkonum og góðu samferðafólki og kemst ekki yfir að kveðja alla með heimsóknum. Það er merkileg tilfinning að segja bless eftir tíu ár, ljúfsárt bland af væntingu eftir hinu nýja og söknuði vegna þess sem ég hef notið. Ég hef verið að blaða í prestsþjónustubókunum í dag og hugsa hlýtt til allra þeirra sem ég hef verið með athafnir fyrir og sinnt hér í Holtinu og áður á Norðurlandi og Vestfjörðum.

Mér þætti ákaflega gaman að sjá sóknarbörn og vini mína í messu á sunnudaginn kl. 11. Hrönn organisti og kórinn eru búin að æfa fallegt prógramm, Lovísa kirkjuvörður verður með súpu og það væri gott að geta kysst marga, af því að við hjónin fljúgum út á mánudaginn.

Viltu koma í messu? Faríseinn og tollheimtumaðurinn eru guðspjallið og ég ætla að rifja það upp þegar ég ætlaði að sætta Ísraela og Palestínumenn á Vesturbakkanum.

Himinblámi

Fyrir nokkrum misserum voru sýndir norskir þættir í sjónvarpinu sem báru nafnið Himinblámi, eða Himmelblå. Þættirnir sögðu frá fjölskyldufólki sem fluttust til Ylfingseyjar við strendur Norður-Noregs og nutu mikilla vinsælda bæði í Noregi og á Íslandi. Eitt af því sem gerði þættina svo ljúfa og skemmtilega var stórbrotið landslagið sem prýddi þættina, fallegar fjölskrúðugar strendur, tignarleg fjöll og blómlegar sveitir iðandi af mannlífi. Þættirnir voru teknir upp í eyjaklösum og við strandlengju Suður-Hálogalands, sem er syðsta sveit Norður-Noregs, nokkurra klukkustunda keyrslu norðan við Þrándheim. Stærsti þéttbýlisstaður Suður-Hálogalands er Brunneyjarsund (Brønnøysund) og yfir hann gnæfir hið sérstaka fjall Torghatturinn, sem lítur út eins og Napóleonshattur með gati í miðjunni. Um Torghattinn orti 18. aldar skáldpresturinn Petter Dass:

Um fjórðung frá Brunney ég Torghattinn tel,
sem tröll meðal kletta hann sómir sér vel
og starir með ósofnu auga;
og betur sá Argus hinn eldforni síst
með augunum hundrað þó kynni hann víst
að sjá gegnum hæðir og hauga.

Því skaparinn hefur það samið og sett
að sjá skuli gat í þann víðfræga klett
og greiðlega gegnum það rofa;
í gatinu bjarmar af birtu og sól
og blessuðum fugluðum verður það skjól
og geitinni girnileg stofa.
(Petter Dass (1977) Norðurlands Trómet (Kristján Eldjárn þýddi), Helgafell 107-108).

Sveitarinnar í kringum Torghattinn er líka getið í Eglu. Þar sagt er frá Þórólfi Kveldúlfssyni föðurbróður Egils Skallagrímssonar sem bjó stórbúi á Torgum við Brunneyjarsund við himinbláma fyrir þúsund árum. Og nú háttar svo til að þann 12. júní s.l. bauð biskupsdæmisráð stiftisins mér stöðu sem prófastur á Suður-Hálogalandi með aðsetur á hinum fornu slóðum Kveldúlfssonar og með Torghattinn sem útsýni. Það er fátítt að útlendingur gegni yfirmannsstöðu í norsku kirkjunni og hefur líkast til aldrei gerst áður að einhver hafi hoppað inn í slíka stöðu án þess að hafa þjónað norsku kirkjunni áður sem prestur. Stöðuveitingin er mér því sannur heiður og við hjónin hlökkum til að takast á við nýjar og skemmtilegar áskoranir á nýjum stað, læra nýtt tungumál og setja okkur inn í aðstæður í menningu og kirkju sem er bæði lík og ólík hinni íslensku. Prófastsembættin í Noregi eru töluvert ólík íslensku prófastsembættunum að því leyti að norskir prófastar gegna stjórnunarhlutverki í fullu starfi, en bæta því ekki aukalega ofan á verkahring sinn sem prestar. Norsku prófastarnir eru yfirmenn prestanna og stjórna öllu þeirra starfi og samvinnu. Þessi nýja vinna gerir mér þannig kleift að þjálfa upp hjá mér nýja styrkleika á sviði stjórnunar, mannauðs, leiðtogafærni, stefnumótunarfærni og skipulagsfærni sem vonandi mun nýtast íslensku kirkjunni í framtíðinni þegar við snúum aftur til Íslands.

Það hefur verið einstaklega gefandi að taka þátt í frumkvöðlastarfi í Grafarholti og fá að ala upp börn í náttúruperlunni við rætur Úlfarsfellsins. Sú eða sá sem nýtur slíkra gæða hefur ekki vistaskipti án umhugsunar. Það er því ekki auðvelt að snúa til nýrra starfa, jafnvel þótt ný og spennandi verkefni séu í boði. Ég hef starfað í Grafarholti sem sóknarprestur í áratug og tekið þátt í því með góðu fólki að byggja upp söfnuð, glæsilega kirkju og kraftmikið starf með góðu starfsfólki og sjálfboðaliðum sem ég er innilega þakklát fyrir. Ég hef fengið leyfi frá störfum í eitt ár og verður afleysingastaðan auglýst innan skamms.  Ekki hefur verið gengið frá því hvenær nákvæmlega við förum, en ég á ekki von á því að þessi breyting  á högum okkar hafi áhrif á þau embættisverk sem ég hef tekið að mér fyrir sóknarbörnin í sumar. Grafhyltingum og Úlfdælum þakka ég kærlega fyrir frábær ár í holtinu og dalnum, sem hafa styrkt mig og eflt sem prest.

Í þáttunum um himinblámann, kallaði stórbrotin náttúra Suður Hálogalands á borgarbúana. Og ég vona að bláminn taki vel á móti afkomendum Egils Skallagrímssonar sem vitja Torghattsins í haust eins og frændinn frægi. Megi þar bjarma af birtu og sól og heima í holtinu líka.

Greinin birtist líka í Grafarholtsblaðinu 12. júní 2014

Myndin sýnir Torghattinn og var tekin af þessari síðu: 

Torghatturinn

Drekkjandi umræða

Leiðari Fréttablaðsins í dag ber yfirskriftina „Að drekkja umræðu í umræðu“, sjá hér: http://www.visir.is/ad-drekkja-umraedu-i-umraedu/article/2014703189969.

Mér finnst leiðarinn vera blaðinu til skammar og að ritstjórar skuldi lesendum blaðsins afsökunarbeiðni vegna hans. Ég tel leiðarann ekki boðlegan í dagblaði vegna þess að hann gerir lítið úr þeim fjölmörgu sem senda inn greinar til blaðsins og þeirra sem setja fram skoðanir sínar í bloggi og greinum á netinu.

Það er furðulegt að heyra fjölmiðlafólk gera lítið úr frjálsri fjölmiðlun. Hverjum manni er frjálst að nota stjórnarskrárvarinn rétt sinn til að viðra skoðanir sínar á þann hátt sem viðkomandi kýs helst. Þetta röfl leiðarahöfundar hljómar eins og óskilgreindur pirringur vegna einhvers tiltekins fólks sem hefur tekið óstinnt upp að fá ekki greinar birtar. Slíkur pirringur á frekar heima á ritstjórnarfundum en í leiðara blaðsins.

Áhugavert væri að vita hvað leiðarahöfundur telur að eigi að koma í stað ofgnóttar umræðunnar. Hver er andstæða umræðuofgnóttar?

Snowden

Árið 2004 sat Bobby Fischer í fangelsi í Japan. Hann var vegabréfslaus. Hann skrifaði Davíð Oddsyni og bað um landvistarleyfi á Íslandi. Og viti menn Fischer varð íslenskur ríkisborgari, vegna þess að vilji stóð til þess. Þjóð og valdhafar sýndu landflótta manni gestrisni og létu sig ekki þótt Bandaríkjamenn fyrtust við.

Nú hefur Edward Snowden setið á flugvelli í Rússlandi í heila viku og kemst ekki úr landi. Hann hefur verið sviptur bandarísku vegabréfi sínu. Hann hefur beðið um hæli á Íslandi og tuttugu öðrum löndum en hefur fengið allnokkrar neitanir á þeirri forsendu að hann verði að vera staddur í landinu til að sækja þar um pólitískt hæli. Íslensk stjórnvöld eru ekki að flýta sér. Hvers vegna getur Ísland galdrað fram ríkisborgararétt handa fyrrverandi skákmeistara, en ekki ungum, hugrökkum manni sem leyfði sér að sýna fram á njósnir Bandaríkjamanna? Þjóðir heims standa í þakkarskuld við Edward Snowden og í staðinn fyrir að taka stolt við honum, fer skrifræðismaskínan af stað.

Áfram Snowden, lýðræðið og gagnsæið og sýnum nú smá hugrekki líka.

Sumir blogga, aðrir orga

Ég fann mér nýja slóð fyrir heimasíðuna mína, http://www.sigridur.org. Gamla slóðin, abyssofgod.wordpress.com, virkar líka en þessi ætti að vera þægilegri í meðförum og auðveldari að muna.  Ég er líka búin að breyta heimasíðunni mikið. Áður var hún aðallega upplýsingasíða fyrir fræðastörf mín. Þær upplýsingar er enn hægt að nálgast undir flipanum „Fræði“, en nú er komið inn fullt af nýju efni, ættartalan mín og fleira skemmtilegt. Þið kíkið vonandi á þetta.

Það er hægt að fylgjast með blogginu mínu með því að smella á RSS feed og það væri frábært að fá viðbrögð. Veskú, sigridur.org. Mér finnst þetta org líka dálítið hressilegt. Sumir blogga, aðrir orga.