Flokkur: Óflokkað

To fotefar

derfor, når vi med våre indre øyne og vår religiøse fantasi setter oss ved stenen på Kristi himmelfartsdag og ser Kristus dra til himmelen, så er det ikke dumt å spørre seg hvor han dro. Hvor ligger himmelen i nåtidens kosmologi? Hvor er den Gud som Jesus dro til?

Kvannjoler og kjærlighet: 17. mai tale i Brønnøy 2016

Kjære borgere i Brønnøy kommune og alle gjester, hjertelig til lykke med Grunnlovsdagen!

17.mai er en god dag til å feire frihet, demokrati og fellesskap og reflektere på oss selv som bygger dette landet. Jeg synes at det er en stor ære å få lov til å holde hovedtalen på 17. mai i lys av at jeg stammer fra et annet land og har et annet morsspråk end dere. Men jeg stammer også fra en nasjon som stammer herfra fra mere end tusen år siden, en nasjon som har bevart det gamle språket fra vikingetiden, bevart de gamle dyreraser fra vikingetiden og skrev ned noen av de viktigste historiene fra denne tida, kongesagaer, eventyr, poesi og mange andre ting. Og det er derfor som de to landene, Norge og Island har et spesiell og uvanlig tilknytning, Norge som er de islandske befolknings opprinnelse og Island som bevarer den norrøne vikingetradisjonen i språk, dyreraser og litteratur.

På Grunnlovsdagen vil jeg gjerne fortelle dere en kort historie som er bevart i Flatøybok, men Flatøyboka er en av de viktigste islandske manuskriptene fra middelalderen og har en stor betydning for Norges historie. Den er ikke nesten så berømt som Snorres sagaer, men har viktig materiale som ikke finnes hos Snorre. Det vakre manuskriptet ble oversatt til norsk for to år siden, og hver som har interesse i gammel norsk historie skulle se på den. Historien som jeg vil fortelle dere handler om to fosterbrødre Torgeir Håvardson og Tormod Kolbrunarskald. Fosterbrødrene Torgeir og Tormod var krigere og begge eidsvorne hirdmenn av Olav kong den hellige Haraldsson. Tormod var skald til kongen og døde med Olav i slaget på Stiklestad.

Men det var engang som de fosterbrødrene var på nord Island at Torgeir og Tormod gikk ut til å samle på kvannjoler. Mens Torgeir samlet kom et ekstrem stor jordras ned fjellsida og tok han med seg. Det eneste som Torgeir kunne gjøre til å berge seg var å holde fast i en kvann som på en mirakuløs måte hadde ikke blitt rykket opp av rasen. Og der hang Torgeir med sin hånd fastspent om røttene til kvannjolen over en avgrunn langt der nede. Han hang der lenge og kalte ikke for hjelp selv om Tormod var der i nærheten. Selv om han kunne dø, hvis han ikke fikk hjelp ropte han ikke på fosterbroren sin. Han ventet lenge og taket om kvannjolen ble ikke så sterk som før. Tormod gikk om i gjørmen og søkte etter sin fosterbror og kalte på ham, men hørte ikke en lyd. Ikke et pip.  Til slutt så kaller Tormod til sin fosterbror og spør: «Torgeir, Torgeir, har du samlet nokk av kvannjole». Og fikk et svar nedenfor klippen:  «Jeg tror at den som jeg har tak på nå er nokk for meg.» Tormod kryper ned og ser Torgeir og kvannjolen og hjelper ham opp.

Det er mange ting interessant med denne historie. Det er den siste gang i historien som fosterbrødrene snakker sammen. Etter denne vinter går hver sin vei. Det er nesten som at Torgeir vil ikke ha fosterbroren med seg. At han ikke kan tilgi ham å ha berget hans liv. Og det er også interessant at den som skriver historien på 1200 tallet synes at historien viser hvor mannlig og sterk Torgeir var at han ba aldri om hjelp og kunne svare med kynisk og kort vitse i alle situasjoner. Å være kynisk og kort var store dyder denne gangen. Å være selvstendig. Ikke å ha stå i takknemlighetsgjeld til noen. Ikke å be om hjelp.

Etter å ha bodd nesten hele mitt liv på Island og ha flyttet til Nord Norge i voksen alder, så synes jeg at det er mange felles trekk med kulturene våre. De bygger på mange måter på gamle norrøne verdier som vi har arvet fra vikingetiden. Vi setter pris på selvstendighet. Et gammelt ordtak, felles i Norden siger at «Gud hjelper dem som hjelper seg selv.» Vi har arvet et menneskesyn vår den som ber om hjelp blir mindre. Han eller hun blir ydmyket fordi de befinner seg i takknemlighetsgjeld. Og jeg er ikke sikker på at dette ord, takknemlighetsgjeld finns på mange språk. Den finns på norsk. Og islandsk.

Vi kan lære mange gode ting av fortiden. Det er godt for folk som bygger samme land og er en nasjon å tenke lidt på sitt felles verdigrunnlag og evaluere mange ting som vi synes er selvsagte, men er det kanskje ikke.

Vi skulle ta vare på gamle verdier som ære, lojalitet mot sine nære slektninger, selvstendighet, stolthet, utholdenhet og motstandsdyktighet. 17. mai feires kun en uke etter 8. mai, frigjøringsdagen som er en årviss erindring av at frihet er kostbar og dyrebar. Det er en viktig verdi og motstand mot urett, underordning og fasisme krever mot og utholdenhet. Denne kostbare mot og utholdenhet kan vi være takknemlige for evighet. De som har ofret sitt liv under krigen viser oss at frihet er ikke bare for oss selv, men for oss alle.

Fleste av oss har opplevd hvor viktig det er å kunne få tak i en kvannjol og holde fast i vanskelige tider. Og det er meningsfull og viktig å være selvstendig som et menneske og nasjon. Men skyggesiden av et verdigrunnlag som fokuserer for mye på at alle skal være selvstendige som personer kan bli at når vi selve virkelig trenger hjelp, så gir vi ikke fra oss pip, fordi tusen år i Norden forteller oss å selvstendighet er god, men det å trenge andre mennesker svekker oss. En annen og ikke mindre alvorlig resultat av denne tankegangen er at vi kan begynne å se ned på dem som trenger hjelp til å komme seg fra kvannjolen over avgrunnen.

«Jeg tror at den som jeg har tak på nå er nokk for meg.» Våre kvannjoler er ulike og avgrunnene også. Og fra tid til tid har vi som Torgeir nokk med akkurat den som vi henger på over avgrunnen. Noen av oss kjemper med psykiske lidelser hvor motstanden mot hjelpen blir en del av sykdommen. Noen har blitt ensom og vet ikke hvordan de skal komme seg fra avgrunnen over til fjellsida. Og for noen av oss er jordraset som vi finner oss i en katastrofe av globale porsjoner.

Nå i år har Brønnøy kommune hatt et akuttmottak for mere en 100 flyktninger. De bodde med oss for mere en fire måneder og tok del i hverdagslivet her i Brønnøy. Det var viktig for mange av oss å bli kjent med dem, å få en bittesmå aning av det som de hadde opplevd og skjønne en verden som er større en vår kommune og vårt land. Det er en verden som har for lite frihet, fred og kjærlighet og er rammet ac klima og flyktningsutfordringer. Det er en viktig oppdagelse å skjønne at vi som mennesker trenger andre mennesker. At vi er ikke alene og at en av grunnstrukturene i vårt vesen er at ha relasjoner med andre mennesker på godt og vondt. Vi er søsken, fostersøsken og slektninger. Vi lever som mennesker i en verden som trenger mere menneskelighet og er hverken redd for å gi hjelp eller å ta imot hjelp. For hjelp er god for den som henger på kvannjolen og inkludering og godhet er vår felles sak som elsker dette landet.

Jeg er takknemlig for å få snakke med dere kjære medborgere i Brønnøy i dag på 17. mai og ønsker dere hjertelig til lykke med dagen! Kvannjoler og kjærlighet til dere!

17-mai

 

Þrásetnir ráðamenn

Þrír ráðherrar og einn forseti evrópskra ríkja koma fram í Panamaskölunum vegna viðskipta sinna við Mossack Fonseca. Um skaðsemi slíkra „paradísa“ fyrir þjóðarbúið má lesa hér. Þessir ráðamenn eru forseti Úkraínu og þrír ráðherrar í ríkisstjórn Íslands. Einn íslensku ráðherranna hefur „stigið til hliðar“ en ekki sagt af sér þingmennsku, hinir ráðherrarnir sitja sem fastast.

Þessi þráseta skaðar orðspor Íslendinga á alþjóðavettvangi gríðarlega.

Krafan um þingrof snýst ekki um árangur ríkisstjórnarinnar, um það hvort maður sé hægri eða vinstri í pólitík, um refskákir og fléttur, hvort fólki finnst núverandi forsætisráðherra fínn maður, hvort skattaskjólsfyrirtæki séu ólögleg eða ekki, hvenær sé gott að kjósa eða hvort það var forsætisráðherrafrúin eða forsetafrúin sem vildi fara út í geim.

Hún snýst um þá sjálfsögðu og eðlilegu lýðræðiskröfu að nöfn æðstu ráðamanna þjóðarinnar tengist ekki skattaskjólum.

Það er svo einfalt.Kosningar strax.

 

Fredsfyrsten

Preken på julenatt 2015 i Brønnøy kirke

 I.
De ser på barnet i taus beundring. Barnet er så smått, mindre en de hadde forestilt seg. Ansiktet er rødt, hoven og med nyfødtkviser men også fredelig og vakker. Barnet sover og har sin bittesmå tommelfinger i munnen.  De står tause og ser på barnet som de var gitt denne juleaften.

Store søster hadde kledet seg i sin fineste kjole og satt sløyfe i håret. Og storebror kunne ikke lenger stå og se på dette små barnet. Han var blitt urolig i sine fine kleder og hans vannkammede hår er ikke så pent som den var for to minutter siden. Han går til den små vuggen og setter leketøyet som han har kjøpt for det små barnet som velkomsthilsen i verden. Barnet i vuggen siger ingenting og rører seg ikke. Så blir store bror sint og begynner å gråte. Han siger:  «Barnet sagde ikke takk for gaven.»

II.
Et barn er oss født,
en sønn er oss gitt,
herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far,
Fredsfyrste.
 
Vi har samlet sammen foran krybben i juletid. Forsett er vi invitert til en gammel historie, hvor alt kan skje, hvor fattige mennesker møter de kongelige, hvor engler og himmelske hærskarer som lyser opp mørkret og et lite barn er født for verden. Et barn er oss født.

Hva er dette barn for deg, kjære Krists venn?
Hvorfor leser vi denne gamle historie, igjen og igjen?
Barn vokser gradvis fra mange ting fra barndommen,
Vokser vi fra denne historie?
Er det viktig at vi har blitt gitt en sønn og født et barn?
Vi hører hver dag i aviser og media at vi får noe
Hvis vi er gode nokk kunder.
Hvert minutt er vi lovet noe nytt,
Nye resultater,
Nye varer,
Nye drømmer,
Bare for oss og på en rimelig pris.
Men barn er ikke kjøpt og ikke et gods.
Barn er ikke en gave som man setter i hyllen eller i vinduen.
Barn må stelles, den trenger omsorg og kjærlighet
Og når man elsker, så må man ofre noe av tid, oppmerksomhet og energi

Hva slags mening gir det at et barn er oss født?

III.
Barnet sagde ikke takk for gaven og store bror gråt. Barnet var annerledes en han hadde forventet. Man kunne ikke leke med den, den gav ingenting og lot som at han ikke var til. Og han som hadde kledt seg i fineste og beste tøy til å møte den. Og så var besøket over uten at barnet hadde åpnet øynene.

Store søster er lidt eldre og kanskje har hun forstått at det ikke er lett for en familie å ta imot denne store gave. Hun ville trenge å ofre noe. Mor og far ville ha mindre tid for henne. Kanskje trenger hun å passe bror imens mor og far stelte de nye barnet. Å få et nytt barn er absolutt ikke som å få en ny dukke. Man kan glemme dukken sin hvis man ikke gidder å leke med den eller får en nyere modell. Dukken har ingen krav på oss.

Men det er komplisert med barn.
Den blir aldri akkurat som vi hadde forestilt oss.
Barn er ikke til bruks og har ingen spesiell nytte.
Barn minner på seg.
Barn endrer seg liksom oss.
Barn elsker på en impersonal måte og den kjenner oss å elske på en ny måte
Som gir alt og krever ingenting.
Min oldemor Sigridur sagde
At spedbarn snakker hebraisk
Fordi hebraisk er englenes språk.

Min oldemor hadde aldri hørt hebraisk,
Men for henne var det det mest mystiske språk i verden
Og hun tenkte seg at akkurat barna kunne snakke med englene
Som ingen annen kan.

Men det er sant at luft i magen og refleks,
Et nyfødt babys smil
dens fred. sårbarhet og uskyld
er hellig
på en spesiell måte.
Vi kan ikke gjøre noe med den, kjøpt den, bruke den.
Vi kan bare se på
I taus beundring som gjetere
Som nettopp har fått en åpenbaring.

IV.
Vi lever spesielle tider i julen 2015
Vi har opplevd et år av vold

Med den største flyktningkrise som verden har sett siden siste verdenskrig,

Med store terrorangrep i Kamerun , Nigeria, Kenya, Pakistan, Afganistan, Somalia,  Makedonia, Saudi Arabia, Iraq, USA, Niger, Syria, Kuwait, Tunisia, Jemen, Egypt, Tyrkia, Libanon, Frankrig og Mali.

Året 2015 er også et år av ny håp for verden. Alle verdens riker har undertegnet en avtale om begrensning av utslipper som ødelegger ozonlaget og i år er det første året som verden ser bittesmå bedringer av ozonlaget.

Og i Paris ble det undertegnet en klimaavtale som gir klar retning for fremtidig, global klimainnsats.
Det koster å hjelpe flyktninger, gi dem hjem og hjerterom og integrering i norsk samfunn.
Det koster Norge som oljenasjon å søke andre måter å bruke energi.
Det koster tid, energi, penge, omsorg og tålmodighet at ta ansvar for verden og verdens barn.
Men det er også derfor som julens historier og tradisjoner er mere end hyggelige bilder på julekort og kosestund i kirken.
Julen viser oss sårbarheten av å ta imot barn
Å lære oss kjærligheten å kjenne
Og ofre andre herberge og hjerterom
Som menneske mot menneske.

Juleevangeliets kunngjøring om fred er mere en stemning i årets mørkeste måned.
Den viser oss en dyp lengsel for fred
I en usikker verden,
Fred som vi både tar imot av Guds nåde
Og legger noe til
I vårt nærmiljø og som borgere av verden.
Så la oss ta imot et barn som har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.

V.
Julenatt og vi er samlet ved vuggen,
Ett og hvert ut av mørkret kommer vi
lytter og
venter.

Var det riktig som engelen sagde?
Skal vi søke etter stall og barn og krybbe?
Er det vårt barn, dette her som ikke tar imot våre gaver og leketøy eller vår pynt og fine kleder?
Den sover bare!

Finns det i ærlig talt en Fredsfyrste å tilbe i i verden som er full av uro?
Og se,
Barnet åpner øynene
Og smiler.

Ære være faderen og sønnen og den hellige ånd, som den var i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.

 

Bildet er fra flyktninger i Tunisia 2011 og ble hentet herfra: http://www.who.int/hac/crises/lby/blog/14march2011/en/libya_baby

Skolegudstjenester

Staten ved utdanningsdirektoratet har regler om gudstjenester i skoletid fra 2009. I reglene blir disse gudstjenester betraktet som del av skolens generelle kultur- og tradisjonformidling. 13. november i år kom en anbefaling fra utdanningsdirektoratet om „at skolene organiserer deltagelse ved at elevene aktivt melder seg på, og at det bør være samtidig påmelding til gudstjenester og alternative tilbud.“

Denne anbefaling har ført til diskusjon i Brønnøysunds Avis om forhold og samarbeid mellom skole og kirke i de siste dagene (se her, her og her). Jeg synes at diskusjon om samarbeid mellom kirke og skole er viktig og vil gjerne presisere min egen syn.

Læreplanen for KLRE finns her og begynner på denne måten:

Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.

Læreplanen har et kompetansemål for hvert alderstrinn. Hvis man tar kompetansemålet for den del av KRLE faget som handler om kristendommen og setter opp i tabellform så ser den sånn ut: Skole og kirke.

Kirken driver sin egen trosopplæring og forkynnelse. Det som er likt med trosopplæringen og KRLE faget i skolen er at begge former bygger på av religionspedagogikk og undervisning om tro. Det som er forskjellen er at trosopplæringen er forkynnelse og praksis av evangeliet og den kristne tradision innenfor trossamfunn, men den andre er formidling og undervisning om kristen tro, og tradisjon. Noen bruker ordene kjennskap og kunnskap til å vise forskjellen mellom de to. Hvis man skal på kajak, er det ikke den samme ferdighet å se på padling/ lese om padling og ha kunnskap til teknikk. Til å bli en padler må man teste sin kjennskap til padling. Trosopplæring er kjennskap, KRLE er kunnskap.

Med hensyn til kompetansen som hver skoleelev i Norge skal ha etter læreplanen, så er det et stort ansvar som hver grunnskole har for kunnskap av kristendom, religion, livssyn og etikk. Det er en kompetanse som er ganske viktig i nutid som er flerkulturell og hvor man er mer  og mer oppmerksom på at til å kunne leve i fred med og forstå andre mennesker, så må man lære å vise respekt for religiøs mangfold og livssyn.  Gjensidighetsprinsippen, respekten og toleransen for andre folks tro og livssyn er tydeliggjort i kompetansemålene for alle årstrinn.

Kirken kan være en viktig støttespiller for skolen i dette store og viktige mål. Som et eksempel er Brønnøy kirke og Brønnøysund gamle kirkested Brønnøys tusenårssted, den elste del av kirken stemmer fra 1200 tallet og er elste bygg i byen. Kirkens orgel er en fantastisk formidler av kirkelig musikk. Å kjenne kirkens kunst, arkitektur og musikk er en viktig del av KRLE kompetansemål.  Folket som jobber i kirken med sin erfaring og utdannelse kan være en viktig resurss for skolen. Faglig samarbeid mellom kirke og skole kan bistå kompetanseutvikling i skolen. 

For min del så handler utdanningsdirektoratets anbefaling ikke om at skolen skal ble mere livsnøytral. Som postmoderne mennesker i flerkulturell samfunn med store etiske utfordringer som gjelder menneskerettigheter, klima og flere viktige ting skjønner vi fleste at den livsnøytrale, objektive perspektiv finns ikke. Måten til å snakke om tro, religion og livssyn er diskursiv og den krever kompetanse i å diskutere på en respektful måte. Denne diskursive måte å se og leve med ulike synspunkter  på tro og livssyn er en av det viktigste verdier som skolen formidler til sine elever.

Skolegudstjenestene er en tradisjonelt samarbeid mellom kirke og skole, som ledd i generell formidling av kultur og tradisjon. I en gudstjeneste som er et samarbeidstilbud mellom kirke og skole er det spesielt viktig at være obs på at det er ikke alle som sitter på benkene som tilhører kirken, selv om de og deres foreldre har bestemt at de kan være med. Man må være bevisst på ordvalg. Skolegudstjenesten, som den er praktisert her i Brønnøy er ikke en høymesse med nattverd. Den inneholder et forenkelt form og kort preken, musikkinnspill fra elever, tradisjonelle tekstlesninger og salmer som elevene skal være bekjent med som del av skolens kompetansemål. Siste år snakket soknepresten om Malala Youzafsai som viktig forebilde for alle mennesker. I år har jeg tenkt meg å snakke om barn som flyktninger og hvordan julehistorien kan gi oss symboler om gjestfrihet og menneskeverdi.

I reglene står at gudstjenesten skal ikke være „en del av KRLE faget“. Det er en tilbud om samarbeid og derfor er den ikke pålagt. Foreldre og ungdommer over 15 år kan frita seg og sine barn og velge alternativ. Så, for meg innebær anbefalingen om aktiv melding en presisering om handlingsrom i samarbeid mellom kirke og skole. Skolen har fortsett store kompetansemål å møte i å formidle kunnskap om kristendommen i gjennom sine læreplaner, men når det gjelder tilbud om samarbeid, så foreldre har en aktiv rolle i det å velge mellom tilbud om  skolegudstjeneste eller alternative tilbuder.

 

 

 

 

 

 

 

Árstíðasálmur um náðargjafir

„Sólin hlær á hlýjum degi,“ er eini sálmurinn sem ég hef ort frá grunni, en ekki þýtt. Hann var frumfluttur í útvarpsmessu í Guðríðarkirkju í mars árið 2011. Sálmalaginu kynntist ég á námsárum í Bandaríkjunum. Það er upphaflega írsk vögguvísa, Ar Hyd y Nos. Þessi laglína lét mig ekki í friði og loks var ég búin að smíða fjögurra versa sálm, þar sem hvert vers er tengt einni árstíð og einni náðargjöf, biblíu, skírn, kvöldmáltíð og bæn.

Þú fagra tré

Mér finnst mikilvægt að líkingar um guðdóminn séu ekki aðeins í karlkyni. Guð er ekki karl eða kona. En ef maður notar alltaf karllægar myndir um Guð og talar alltaf um Guð sem Hann, þá verða táknmál okkar og ímyndir af hinu heilaga karllægar. Ef líkingar okkar af guðdómnum eru alltaf fjölskyldumyndir, faðir, móðir, sonur, dóttir, systir, bróðir, þá förum við á mis við mörg önnur tengsl sem við eigum við náttúru og dýr, sem geta birt hið heilaga engu síður en fjölskyldur mannveranna. Tungumálið leikur sér að okkur. Í þessum sálmi geri ég tilraunir með óhefðbundið, lífrænt táknmál í karlkyni, kvenkyni og hvorugkyni. Ég tala um Guð sem „fóstrandi þöll“, „fagurt tré“, „umhyggjunnar baðm,““sannan við“ og „víðfaðmandi lífs“.