Category: Óflokkað

Maríusálmur flóttamanns

Mér finnst skemmtilegt að þýða sálma. Um daginn barst mér splunkunýr sálmur eftir John Bell um flóttamannavandann í danskri þýðingu. Sálmurinn var kynntur á norrænu helgisiðaþingi í Reykjavík nú í nóvember. Þýðingin mín kemur fyrst og danski textinn sem þýtt er eftir á eftir, ef einhver á enska frumtextann væri hann þakksamlega þeginn. Í fimmta versi dönsku þýðingarinnar er rætt um flóttamannastrauminn upp að landamærum eftir hraðbrautum Evrópu. Ég valdi aðeins aðra þýðingu á þessari hendingu, vegna þess að aðkoma flóttamanna að eyríkinu í norðri er önnur en á meginlandinu.

Takk til Kristínar Þórunnar Tómasdóttur sem vék að mér sálminum og Magneu J. Matthíasdóttur sem leit yfir sálminn hjá mér og lagði til góðar breytingar. Sálmalagið er einfalt og endar í miðju kafi. Neðst má finna nóturnar, sem Kristín Þórunn  var svo góð að mynda fyrir mig.

EF

1. Ef héti ég María,
hefði barn armi á
og neyddist til að flýja,
nauð og stríð, lands míns vá,
fyndir þú mér friðsælt skjól?

2. Ef allar brynnu að baki
brýr mér heim, minni á ferð
frá voða og vopnabraki,
og vígamanna grimmri mergð,
fyndir þú mér friðsælt skjól?

3. Ef féllu á sprengjur fláar
fagra sveit, sem ég veit,
þær hittu fyrir hús mitt,
heimafólk, dýr á beit,
fyndir þú mér friðsælt skjól?

4. Ef hyrfi um nótt í hafið
hriplekur báturinn,
úr öldum væru dregin,
aðeins ég og grátur minn,
fyndir þú mér friðsælt skjól?

5. Ef langförul ég legði
land við fót, norðurgrjót
og sögu þér ég segði
um sult og angist, meinin ljót,
fyndir þú mér friðsælt skjól?

6. Ef héti ég María
héldi smábarni á
Ef ég héti Jesús…

Her er danski textinn:

Hvis

1.Hvis jeg hed Maria
med et barn på min arm,
tvunget til at flygte
fra mit lands krig og larm,
fandt du så en plads til mig?

2. Hvis den by, jeg kom fra,
var brændt ned og besat
af mit lands soldater,
og jeg var helt forladt,
fandt du så en plads til mig?

3. Og hvis der faldt bomber
på det sted, hvor jeg bor,
og hvis nu de ramte
vores hjem og min bror,
fandt du så en plads til mig?

4. Hvis en båd på havet
helt forsvandt i en nat,
og hvis jeg blev reddet,
men sad helt efterladt,
fandt du så en plads til mig?

5. Hvis jeg havde vandret
op mod nord, og hvis jeg
nu kom til din grænse,
op langs din motorvej,
fandt du så en plads til mig?

6. Hvis jeg hed Maria
med et barn på min arm,
Hvis jeg nu hed Jesus

(John Bell 2015, Værkstedet GudstjenesteLIV)

Maríusálmur flóttamanns

Kirke, klima og Knut

Preken i friluftsgudstjeneste på Tilrem i Brønnøy sokn, Sør Helgeland annen pinsedag 25. mai 2015

I. Kirke

I dag på annen pinsedag samles vi i ruinen til kirken til sankt Knut. Vi samler i en friluftsmesse som minner oss på at det er ikke bare menneskene som lover og priser Herren. Våres siste salme i dag blir Petter Dass sin «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» og vi synger ikke bare tre vers som vanlig, men også versene hvor fugler, fisker og alt det som lever, priser Gud som skaper, frelser og helger.

Gudstjenesten i dag har et tema, Kirke, klima og Knut. «Kirke» som tema passer veldig godt på hellig pinse som er kirkens bursdag, dagen da disiplene fikk den Hellige Ånd, mot og kraft og glede til å forkynne det glade evangelium om Jesus Kristus. Våres andre tekstlesning i dag handlet om en ev det første reiser av apostlene til Antiokia. Og teksten siger om denne reise: «Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren». Vi får også høre i teksten at det var nettopp i Antiokia som disiplene for første gang ble kalt «kristne». På annen pinsedag er godt å tenke tilbake til apostlenes gjerninger, hvor kristne menneskers første identitet ble til. Og da vi feirer kirkens bursdag, så er det opplagt å spørre seg hva det betyr for hver og en av oss å være kristen og høre til den kristne kirke i verden. Evangeliets tekst i dag er en vakker tekst fra Johannesevangeliet hvor Jesus siger til sine disipler at alle skal være opplært av Gud. Men så er det alltid spørsmålet hva vi gjør med opplæringen, hvor mye vi lytter og lærer av det som Gud vil undervise oss i. Man kan derfor sige at lesningen fra apostlenes gjerninger og evangeliet hører veldig godt sammen i dag. I evangeliet hører vi om Guds opplæringsprosjekt til oss menneskene som vi skulle lytte og lære til. Men vi hører også i apostelens gjerninger om «Herrens hånd» som var med Jesu disipler, Herrens hånd som gav dem hva de trengte til å bli kristne. Kristen tro vokser frem i slik dialektikk, mellom Guds initiativ, Guds opplæring og våres respons til opplæringen, som alltid er fri men hvor vi har Herrens hånd til å lede oss, hjelpe oss til å lytte og lære. Guds opplæring er ikke noe som vi får karakterer for, fordi alt som Gud gir oss gis i nåde og frihet. Og derfor er vi kristne, selv om vi ikke har gjort for mye til å fortjene. Våres identitet som kristne er en gave fra Gud, Guds opplæring, Guds oppmuntring og Guds kjærlighet til oss.

 II. Klima

Vi kommer til Tilrem i pinsetid på kirkens bursdagsfest. Vi kommer også på et spesielt tidspunkt til Tilrem, et tidspunkt hvor store endringer er på vei i verdens klima. Og det er derfor som våres hovedtema på annen pinsedag handler ikke bare om kirke i dag, men også «Klima». Den globale gjennomsnittstemperaturen har allerede økt med ca 0,9 °C og arter og økosystem trues mer enn noen gang. For folk som allerede lever med økonomiske vanskeligheter og lever i områder som har svak infrastruktur kommer tørke, flom og ekstremvær på toppen av alle de kriser de allerede må kjempe mot. De tvinges på flukt for å berge livet.  Klimasituasjonen er derfor ikke bare spørsmål for noen som er spesielt interessert i friluftsliv. Klimaendringene er den største etiske spørsmål som vi står overfor som mennesker i våres tid. Disse spørsmål handler om rettferdighet og omsorg for våres neste, minste, fattigste og svakeste. Den handler om mennesker, men også dyr og fisk og gress. Det handler om tørk i Afrika, flom i Asia og orkan i den Karibiske havet, men også om våres egen kystmiljø og økonomi, fisken i havet og isbreen over oss. I november og desember i år samles verdens toppledere i Paris til å prøve å gjøre en avtale om klimaendringer. Målet med det store toppmøtet i Paris er at finne vei til å redusere klimagassutslipp dramatisk, med å halvere den før 2050 og kutte den videre ned til nesten null i 2100. Hvis vi ikke gjør det vil konsekvensene bli drastiske. Og vi har mulighet nå til å gjøre noe nu som medmennesker og medborgere på kloden som er av ekstrem viktighet for livet på jorda og spesielt dem som har det vanskeligst. Det er derfor som mange kirker arrangerer pilegrimsvandringer og andre arrangement i forbindelser med toppmøtet. Vandringene handler om solidaritet med dem som er rammet av klimakrisen og for å mobilisere folk, nasjoner og toppledere til en rettferdig klimaavtale.

Og derfor spør vi i dag når vi kommer frem i glede over kirkens bursdag og minner oss på den tid da kristen identitet ble til: Hva betyr klimaendringene for oss som kristne mennesker?

III. Knut

Den siste ord på våres temaliste er Knut, fordi vi står i ruinen til den gamle Knuts-kirke her på Tilrem. Vi har hoppet fra den bibelske pinsetid til nutiden og våres klimautfordringer. Nu går vi et skritt tilbake til nordisk middelalder. Vi spurte før hva det var å være kristen og nu når vi sitter i disse vakre ruiner kan vi spørre oss denne samme ting. I middelaldertiden tilhørte hele befolkningen på Sør Helgeland uten Vevelstad den samme prestegjeld.  Vi vet ikke hvor organisert kirkelivet var i ellevehundre tallet da denne kirke var bygd eller hvorfor det ble bestemt at den skulle være Knuts-kirke og helget til den danske konge som døde i en kirke i Odense omkring 50 år før. Hva var så spesielt med Knut og hvordan kan hans historie hjelpe oss i våres liv med våres oppgave av det at være kristen menneske i klimaendringenes tid? Det er alltid en stor fristelse når prøver at tolke historisk liv for andre generasjoner, fordi alle tolkninger av historisk liv kan gi oss for ensidig eller romantisk bilde av virkeligheten. Og jeg skal ikke prøve at gjøre danske kongen Knut til en uskyldig for dere. Han levde i en periode hvor vikingetiden var ved at endre sig til andre maktmønstre. Han har sikkert en vært voldsom konge og det er ikke lett å evaluere hans makt i lys av nutidens visjoner.

Det er en ting som jeg vil gjerne dra fra Knuts historie som jeg synes er viktig for oss her i dag, når vi tenker på kirke og klima og hva det er å være kristen i våres tid og alle tider. Knut var en kristen konge og ifølge den katolske, danske encyklopedi handlet hans sosiallovgivning om omsorg for dem som hadde svak stilling i kongeriket. Han sette lov om frigitte og frikjøpte treller, om kvinner, om utenlandske innvandrere og andre. Han var opptatt av å støtte dem som var svakest. Og nu når vi sitter sammen i ruinene hvor befolkningen på Sør Helgeland samlet til å prise Herren for tusen år siden, så vil jeg gjerne tenke meg at det var denne kristne identitet av kongen som viste omsorg for de som var små og svak som inspirerte Brønnøyværinger til å bygge kirke til Sankt Knut.

IV. Den Hellige Ånd, kirke, klima og Knut

 Det er sagt at alle vil endringer men ingen vil endre sig selv og det er satt. Og derfor behøver vi den Hellige Ånd, den som Gud gir sin kirke. Det er uendelig vakker å tenke på den Hellige Ånd i denne sammenheng, når vi tenker på luften og vannet og klimaendringene. Inger eier luften og luften respekterer ingen grenser. Luften er vital for våres trivsel. Vi må ande inn surstoff og utskille karbondioksid til å leve. Den Hellige Ånd kommer til oss som den vitale surstoff i våres liv. Den er Jesus Kristi nærvær i våres egen kropp og kjøtt. Og den Hellige Ånd gir oss mot til å endre våres liv og andre liv som vi er forpliktet til som medmennesker.   Herrens hånd er over oss som før i Antiokia da vi tar beslutninger som berger liv og nærer rettferdighet og Guds gode skapelse. Det er et av det som Guds opplæring i den Hellige Ånd handler om.

Gud Hellig Ånd, gi oss mot og styrke til å lytte og lære på din undervisning og veiledning. Hjelp oss til å være kristne og begrunne vår identitet i barmhjertighet. Herrens hånd være med oss alle og med toppledermøtet i Paris.

Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Amen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Öfugmæli og mannréttindaráð Reykjavíkurborgar

Mannréttindi eru varin í stjórnarskrá Íslands, sem og fjölmörgum mannréttindasáttmálum og yfirlýsingum sem Íslendingar eiga aðild að… Mannréttindastefnan er byggð á jafnræðisreglunni og miðar að því að allar manneskjur fái notið mannréttinda án tillits til uppruna, þjóðernis, litarháttar, trúarbragða, stjórnmálaskoðana, kynferðis, kynhneigðar, aldurs, efnahags, ætternis, fötlunar, heilsufars eða annarrar stöðu.

Þannig er mannréttindum lýst í Mannréttindastefnu Reykjavíkurborgar frá 2006. Stefnuna má nálgast hér.  Með því að setja sér mannréttindastefnu hefur borgin skuldbundið sig til að vinna að mannréttindum með skipulögðum hætti í borginni og það er einmitt verkefni Mannréttindaráðs að sjá til þess að stefnunni sé fylgt eftir.

Án tillits til kynhneigðar….
Án tillits til trúarbragða….
Án tillits til uppruna, þjóðernis, litarháttar…

Nú  hefur það gerst að maður sem er yfirlýstur andstæðingur réttinda samkynhneigðra, eindreginn mótmælandi moskubyggingar í Reykjavík og einn af þeim sem hefur hakað við síðu öfgasamtakanna Pegida á Íslandi á Facebook einn af meðlimum Pegida hreyfingarinnar á Íslandi sem vinnur gegn trúfrelsi múslima hefur verið kosinn varamaður í ráðinu.

Allir hafa tjáningarfrelsi innan marka laga. En þeir sem nota tjáningarfrelsi sitt til að agnúast út í og berjast  gegn trúfrelsi og kynfrelsi annars fólks eru ekki tækir til að berjast fyrir mannréttindum. Þeir eiga ekkert erindi í mannréttindaráð.

Það er ekki hægt.
Það eru öfugmæli.
Það er til skammar.

Þess vegna mótmæli ég því að borgarfulltrúar Framsóknarmanna og flugvallarvina í Reykjavíkurborg hafi skipað Gústaf Níelsson sem varamann í Mannréttindaráði Reykjavíkurborgar. Ég tek ofan fyrir þeim Framsóknarmönnum sem hafa mótmælt þessari skipan hástöfum og hvet þá til að beita sér fyrir því að skipanin verði afturkölluð.

Og svo mælist ég til þess að borgarfulltrúar í láti af gömlum venjum um að sitja hjá þegar fulltrúar annarra flokka eru skipaðir í aðstæðum sem þessum. Þegar stungið er upp á Pegidameðlimi fulltrúa sem daðrar við Pegida sem fulltrúa í Mannréttindaráð situr maður ekki hjá eða greiðir atkvæði með.

 

Athugasemd 21.1 klukkan 16:12. Ég sé að ég hef fullyrt of mikið hér. Í bloggfærslu minni fra því fyrr í dag sagði ég Gústaf Níelsson vera meðlim í Pegida en um það get ég ekki sagt. Ég hefði átt að láta mér nægja að vitna í RÚV sem bendir á að hann hafi hakað við síðu Pegida á Íslandi a Facebook, sjá hér. Hann hefur hins vegar barist af hörku gegn því að byggð sé moska á Íslandi og hefur sagt Islam vera „andstyggileg haturstrúarbrögð á miðaldarstigi“ í útvarpsviðtali.

Charlie Hebdo og Livets kilde

Preken i Brønnøy kirke 3. søndag i åpenbaringstiden, 17. januar 2015

I.

Siste uke har ytringsfriheten vært den store diskusjonen i samfunnet.

Siste søndag kom mere en forti verdenslederne sammen i Paris og deltok i marsjen med mere en tre millioner franskere mot terror og med ytringsfrihet. Årsaken for den store marsjen er angrepet på den satiriske Charlie Hebdo magasinet, gisseltakingen i en jødisk butikk og tre andre terrorangrep den syvende januar i Paris hvor tjue mennesker døde og tjueto ble alvorlig såret.

Man kan ha meninger om hverken alle av disse verdensledere skulle ha vært i med i marsjen. Noen av dem har trøblet relasjon til ytrings og pressefrihet sjølve. Man kan stille spørsmål om hvorfor angrepet i Paris får så stor oppmerksomhet da to tusen mennesker ble drept av den militante islamistgruppa Boko Haram i Nord Nigeria dagen etter angrepene i Paris. Eller eller piskningen av den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi.

Det er så mye vold i verden og sjansene til å live i trygghet og få ytre sin egen mening i frihet er ofte for små og få. Man kan også stille spørsmål om bildene som Charlie Hebdo publisert og diskutere hverken bildene som bladet publiserer er rasiske. Man kan tvile om noen som deltok i Paris-marsjen og man kan ha reservasjoner om bildene og man kan opplever viss vestlig hykleri i hvordan våres verden opplever angrep i Vest Europa som viktigere end liv i Afrika.

Tross alt dette var marsjen i Paris en viktig hendelse. Hun handler i min mening om en stor bevegelse av folk som ikke vil bli polarisert som religiøse og antireligiøse fiender, men ønsker å leve sammen i fred og trygghet. Ikke fordi vi skulle alle ble ens, men fordi vi har ulike kilder som vi drar vann og verdi fra. Og det er greit at vi er ikke alle de samme og mener det samme. Våres mangfold, våres ulike kilder er det som gir våres frihet til ytring, press og religiøsitet mening. Og vi som mennesker som lever i en verden av mangfoldighet må finne veier til å disse hellige kilder får eksistere sammen. Våres plikt med menneskerettigheter og pluralisme sammen med den økologiske krise er våres tid største politiske og religiøse utfordring.

II.
På onsdag publiserte Charlie Hebdo en nyt eksemplar med en skikkelse som kan tolkes for å være profet Mohammad på forsiden. Han gråter og holder opp et skilte hvor det står «Je suis Charlie». Overskriften av bilden er «Alt er tilgitt».

Hvem er det som tilgir?
Er det profeten Muhammad som tilgir Charlie Hebdo for bilder som er stigmatiske for muslimer?
Er det muslimer som står sammen med kristne, buddiske, hinduer, human etiske, jøder og andre og kjemper for rettigheten og friheten fra vold og terror?  

III.
Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
I dagens evangelium finner vi Jesus i byen Sykar i Samarien, hvor han måtte reise fra Judea til Galilea. Hann sitter ved en brønn som heter Jakobskilden og er sliten og tørst. Han hadde ingenting til å dra med vann fra brønnen og disiplene var gått inn i byen til å kjøpe mat. Så kommer der en kvinne fra byen til å dra vann og Jesus siger til henne: «La meg få drikke».

Kvinnen blir overrasket. Hun er sjokkert fordi hun ikke er vant til at menn snakker med ukjente kvinner ved brønn. Hun er ikke vant til å bli sett og snakket til av menn. Og hun er også overrasket fordi hun kjente at mannen som snakket med henne var en jøde som samaritaner. Samaritanene hadde sine egen religiøse ritualer og sin egen versjon av loven, Torah. De syntes at Jerusalem skulle ikke være den utvalgte byen til å prise Herren, men heller Gerizim fjellet. Og på grunn av disse ulike oppfatninger av religion betraktede jøder og samaritaner hverandre som religiøse fiender.

Og nu sitter en av disse jøder ved Jakobs kilde og taler til henne. Han er her på det hellige landet som stamfaren Jakob kjøpte da han kom tilbake til sin bror Esau etter mange år som flyktning og forræder ifølge første Mosebok. Første Mosebok forteller oss at Jakob hadde lenge vært redd for å treffe sin bror, men at nettopp der i nærheten av kilden ble de venner og brødre igjen. Jakobs kilde er derfor et sterkt symbol av brødre som fant hver hinannen igjen og tilga hverandre i stedet for å drepe hverandre.

Jakobs far Isak hadde også hatt en halvbror, Ishmael, som samaritanske og islamske tradisjon ville senere anse som stamfaren til alle muslimer, imens Jakob er stamfaren til de andre abrahamiske religioner som kristendom og jødedom. Men om disse ulike spirer av det abrahamiske stamtre som senere vil komme frem i verdens historie bryr ikke Jesus og kvinnen seg om. Det er nok for dem å tenke om det som skiller ad samaritaner og jøder. Og finne ut av hverken den samaritanske kvinne skal gi denne tørste jødiske mann vann å drikke eller ei.

Jesus og kvinnen, jøden og samaritanen, den utvalgte og den foraktede snakker sammen ved brønnen. Deres dialog i Johannes evangeliet er en av de lengste dialogene i alle evangeliene og i denne samtale bryter Jesus fleste sosiale konvensjoner av sin tid. Hann snakker med den som jødene foraktede. Hann forteller henne om livets kilde og det levende vann som veller fram og gir evig liv. Og han forteller kvinnen om sin identitet, hvem han er og hva det er som er hans mål. Og kvinnen svarer med noe som er helt annerledes en Jesus store visjon om levende vann. Kvinner er praktisk og hun forstår ikke hva slags vann dette er som han snakker om, mannen som trengte hjelp fordi han ikke kunne dra vann fra brønnen selv. Hun peker ut at brønnen er dyp og at Jesus har ikke noe til å dra vann med. Og hun vil gjerne få livets vann fordi hun er sliten selv og trett av å gå hele dagen og hente opp vann.

Det er litt ironisk å lese denne samtalen, hvor to mennesker snakker på tvers. Jesus snakker om livets kilde, om den åndelige dimensjon i våres liv og tørst etter det som er evig. Kvinnen fokuserer på vann og de praktiske hverdagsproblemer med vann, hvordan man får vann, hvem skal hente vannet og hva man gjør da man er sliten av å hente vann. Det ironiske med samtalen er også noe som gir denne samtalen dyp mening. Våres tørst og lengten etter det som er evig og vakker og våres hverdagsproblemer med mat og drikk, trygghet og å betale regningene kan se ut til å ha ingenting til felles.  Men den har oss felles, oss som er ånd og kjøtt. Vi ønsker å leve i trygghet med hverandre. Og vi ønsker oss fred og frihet til å dra vann, ånd og sannhet fra våres hellige kilder.

I samtalen minner Jesus på at hun er mere end hverdagslivet og vannbøtten, hun er mere en hender som henter opp vann, hun er et menneske av kjøtt og blod og uendelig verdifull som menneske.  I samtalen minner kvinnen Jesu på det særskilte og problematiske av å være menneske av kjøtt og blod, i legeme som fokuserer på sitt nærmiljø og sin egen trygghet. Og begge aspekter av samtalen, den evige og den problematiske er viktige aspekter av at være menneske som henter vann fra kilder.

IV.
Det er noe spesielt med vann.
Vann bryter grenser.
Vann har felles element.
Ingen av oss kan leve uten vann.
I våres religiøse symbolikk står vann får våres mest grunnleggende og sakramentale praksis, våres tilhørighet til Gud, dåpen. Og dåpsvannet veller frem fra han som selv er livets kilde, Jesus Kristus. Det er godt å snakke om vannet og kilden her i dag i Brønnøy, som kanskje betyr «Brønnens øy».

Vann er et tvetydig symbol som religiøs identitet, fordi en tradisjon aldri kan eie vannet. Vann kan fungere som et religiøst symbol, men, som den samaritanske kvinne minner oss på, så er vann også våres menneskelige og universelle hovedmål. Alle trenger vann, mat, fred og trygghet. Og til å få vann og ha en fellesskap om vann trenger vi til å brekke mange sosiale konvensjoner som Jesus og kvinnen gjorde før i tiden.

Våres største oppfordring i nutiden er å leve sammen som vannfolk, folk som trenger fred og å leve sammen imens vi drar fra våres ulike kilder i frihet til tro, ytring og press. Majoriteten av verdens befolkning er tilknyttet til de store abrahamiske religioner, islam, kristendom og jødedom. Vi er barna av Jakob og Esau, Rebekka, Leah og Rakel, Isak og Ishmael. Våres religion og livssyn trenger til å vi lever sammen med folk av andre livssyn og religioner. Og vi samles i Paris og vi samles i Sykar og vi samles ved Jakobs kilde og i Brønnens øy for vi trenger vann, trygghet, frihet og vennskap i våres mangfoldighet.

Brønnen er dyp. Men Jakobskilden som symboliserer fred mellom Jakob og Esau, er også stor og full av kjærlighet, levende vann som veller fram og gir evig liv. Den mødtes engang en jøde og en samaritan og hadde en teologisk samtale om livets kilde. Og inn i denne store utfordring taler Jesus til oss, sliten og tørst og siger: «La meg få drikke».

Hestmannen

Preken for 13. søndag i treenighetstiden

i Brønnøykirke 7. september 2014

 I.

I den gamle prestegården her i Brønnøysund finns der en gammel dør med tre landskapsmalinger. Den blev målet av en lokal kunster for et hundre år siden. Han var interessert i prestens datter, men fik henne ikke, så han malte tre fine bilder på hendes soveroms dør. På døren kan man se tre bilder av fjell, De Syv Søstre, Torghatten og endelig Hestmannen. Sagnet om Hestmannen som ville få enten en av de sjue dattera av Sulitjelmakongen, eller deres venninne Lekamøya er vel kjent av dere, men for meg som kommer fra Island er den helt ny. I sagaen så går Hestmannen etter kvinnene og de blir redde og løper hver sin vei. Hestmannen rider sydover og da han ikke kan få fat i kvinnen sender hann en pil etter hende, men kongen i Sømna eller Brønnøysund kastet sin hatt i vei for pilen. Og sola randt og alle ble til stener, søstrene sju, Hestmannen, hatten og Lekamøya.

Da jeg betrakter de fine malerier på prestedatterens dør,
så tenker jeg om sagnet om fjellene i Helgeland,
om den store drama om lengten og frykt,
beskyttelse og Hestmannens feil beslutninger.
Hva ville ha skjet dersom de ikke var alle så opptatt av jakten
og glemte å se etter sola?
Hva ville ha skjet dersom Hestmannen hadde snakket og leget med jentene,
I stedet for å jage etter dem og forsøke å drepe dem?
Hva ville ha skjet dersom hans piler hadde blitt av kjærlighet
i stedet for å såre og skade?
Kanskje bor der en hestmann i oss alle,
En mulighet til feil og gal beslutning
Å være en uhyre i ord og gjerninger
Som kan ta en lang tid og mye tålmodighet til å gjøre ting betre igjen.
Da man føles som Hestmannen blir alt så tungt som av sten
Og alt er feil
Og man sitter på ryggen av hesten,
vill og veldig med hjelm og kappa,
Men kan sig ikke røres.

Kanskje er dramaet om å lengte efter,
Og komme nær andre mennesker og feile denne viktige oppgave
ikke bara tegnet i de vakre Helgelandsfjellene,
Men kan òg ses som våres daglige kamp i egen sjel og kropp.
I begynnelsen av messen bad vi Gud å skape i oss et udelt hjerte.
Hvis vi bruker Helgelands mytologiske språk
kan vi sige at vi ber om daglig hjelp med våres egen hestmann,
å lære ham kjærlighet, å endre hans piler
og å få ham ut av berget
hvor han kan bade sig i evighet med søstrene og Lekamøya.

II.
Evangeliet i dag handler og om en feil.

Vi hører om en mann som skulle gå langt bort og gav sine tre tjener talenter. En fik fem talenter, en annen to og en tredje én talent- etter det hvert enkelt hadde evne til, siger evangeliet. Det gikk bra for tjenerne med fem og to talenter, de jobbede og jobbede og fik flere og flere talenter. Da mannen kom tilbake var hann veldig glad for alt arbeidet som de hadde gjort.  Men han blev ikke glad med den tredje, fordi denne tjener hadde gjemt talenta i jorda. Og da mannen spurte hvorfor han gjorde det, så sagde tjeneren: Jeg ble redd.

Ja, han ble redd. Han så på alle de andre talenter som de andre tjenere hadde og han visste at han kunne aldri skaffe sin herre de samme som de andre gjorde. Han hadde jo fått færre talenter i begynnelsen. Han ble redd for herren som han oppfattede som en hard mann. Han ble redd for at han skulle tape den ene talent som han bli trøstet med. Og så grav han den ned i jorda hvor den produserte ingenting og gav ham ingen flere talenter. Og da herren hans kom hjem, så hadde det som de andre hadde blitt større, men hans talentmengde var uendret.

De kan være mange årsaker til det som tjeneren gjorde. Kanskje var han så dårlig og lat som herren sagde. Men det er også let å forstå tjenerens frykt, og hva han gjorde til å beskytte sig selv. Han var redd for forventningene, han var redd for at det som han kunne produsere med denne ene talent kunne aldri bli nok. Kanskje var han redd for at han kunne aldri tildra noe, at alt som hans sagde og gjorde var dømt til å mislykkes. Kanskje var han sint for at herren gav ham ikke flere talenter og sjalu i de andre tjener og deres talenter. De tror jeg fleste av oss kan forstå, fordi sjalusi noe fleste mennesker har til felles og denne følelse er veldig voldsom og sårbar. Kanskje var han så redd at han ble paralysert og fikk panikk. Og kanskje ble han så overbevisst at alt som han prøvde skulle automatisk bli fiasko, at han aldri prøvd.

Engang var der en kone som kjørte i bilen sin. Dekket punkterte og hun måtte låne en jekk, så han gikk til det neste sted i nærheten. Men mens hun gikk, så begynte hun å tvile. Hun blev overbevisst at bonden ville aldri låne henne jekken og at han bli irritert og sint at hun kom så sent om kvelden.  Hun gikk for en time og hele tiden snakkede hun med sig selv og tenkte på alle de ulike negative reaksjoner hun kunne tenke sig hos bonden. Endelig kom hun til stedet og da bonden åpnede, ropte hun høyt: «Du kan selv ha din jekk, du din dritsekk!»

Sådan skjes da vi er overbevisst om at vi alltid blir avvist.  Så avviser vi hjelp, fordi vi synes det er mindre sårbar å avvise selv end at noen annen får avvise oss. Og så blir vi som Hestmannen. Men Kristis evangelium er ikke bare en realistisk tale om menneskelig smerte og svakhet. Den er ikke lest her i dag til at vi kan alle sitte sammen og tenke på våres felles «hestmannsskap». Det er et riktig evangelium, gode nyheter. Og i dag vil jeg gjerne påpeke tre gode nyheter i denne menneskelige hestemannssituasjon som lignelsen om talentene handler om.

Den første er at mannen i fortellingen gav alle sine tjenere en eller flere talenter. Og det er utrolig viktig, fordi det er så svært og sårbar da vi tenker oss verdiløs, svake og talentløs. Vi har verdi hver og en og Gud som er full av kjærlighet elsker oss og våres talenter. Og derfor er det en viktig oppgave å finne talentene som vi har gravet ned og sette dem til bruk.

Den andre er at livet som Gud har kallet oss til i sitt rike handler ikke om de masser av produkter som vi produserer. Guds rike er ikke en kapitalistisk storbusiness. Guds økonomi handler ikke bare om vokst i kompaniet, men og om tjenerne som jobber der. De jobber som frie mennesker som lever i den tro, håp og kjærlighet som Gud har gitt oss. Og derfor trenger de ikke til å være redd for Gud og Guds forventninger av oss. Vi trenger ikke til å være redd for andre mennesker og deres forventninger av oss. Vi trenger ikke å sammenligne oss med andre eller telle deres talenter. Vi er god nok, som Gud har skapt oss og våres ene talent, eller to talenta, eller fem er også god nok.

Den tredje gode nyhet som jeg ville peke på er at vi er alle syndere. Ja, jeg vet, den gamle læren om menneskers synd synes ikke meget positiv ut. Men poenget er at vi er alle syndere og Gud har omsorg for syndere. Så mye omsorg har Gud at han døde for oss alle. Gud er ikke en hard mann. Gud er kjærlighet og vil hjelpe oss til å være kjærlighet og.

III.

Jeg ser på prestedatterens dør med de fine malerier.
Og så tenker jeg på maleren som malte så vel
Og gav maleriet til kvinnen som han ikke fik.
Hvorfor valgte kunstneren nettopp dette motiv i sin gave til prestens datter?
Kanskje kjempede ham med Hestmannen i sig selv.
Kanskje kjempede ham med å endre sine piler fra sinne og uro til harmoni.
Det er ingen uro i maleriet, havet utenfor fjellene er helt stille
Og sola skinner over fjellene.
Jeg forestiller meg at denne fine maleri var kunstnerens vei til å slippe taket
komme ut av hestmannsstenen
Og bruke sin talent til å gjøre noe vakkert.
Gud, gi oss tro til å gjøre det også.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA